Det er 385 skritt opp Blussuvollsbakken.

Sånn cirka i alle fall, og med min beinlengde.

På jobb har jeg kontor i femte etasje. Det er 80 trinn.

- Hva, vet du virkelig det?! Det spurte en kollega, da jeg i en bisetning hadde avslørt at joda, jeg vet sånt. Det er forresten 16 lyktestolper langs Sigurd Jorsalfars veg, i alle fall fra Brøsetvegen og bort til rundkjøringen i Kong Øysteins veg.

Jeg ble litt rød i kinnene og mumlet at helt tilfeldigvis hadde jeg én dag telt 80 trinn.

Inni meg hveste jeg: Så klart jeg vet det! Jeg går jo opp og ned hver dag, og ja, selvsagt teller jeg trinnene.

For jeg er en teller. Å kalle det tvangstanker er å overdrive. Jeg må ikke telle, og selv når jeg gjør det, så er det helt greit å ramle ut av tellinga. Det er derfor jeg for eksempel ikke har telt absolutt alle lyktestolpene i Sigurd Jorsalfars veg, for etter 16 av dem mister jeg fokus. Det er egentlig sjelden jeg husker hva antallet ble etterpå også.

Men jo, jeg liker å telle. Det er litt meditasjon og det er å slå i hjel kjedelig ventetid. Tellemanien slår helst inn mens jeg går eller må stå i ro. Mens jeg sto på bussholdeplassen i Bakkegata i går passerte det 17 biler før bussen kom, kun to av dem var røde. De fleste var sorte, men nei da, jeg husker ikke hvor mange det var av dem.

Så helt besatt er jeg da altså ikke. Men det er vanligvis åtte hvite striper i et fotgjengerfelt, og nevnte jeg at det er 49 vinduer i Adressabygget, på veggen mot Bakklandet? Jeg telte dem også, mens jeg ventet på bussen.

Når jeg teller liker jeg best at det blir runde tall. Hvem gjør ikke det liksom? Når jeg løper bruker jeg GPS, sånn at jeg vet hvor langt det blir. Og nei, jeg stopper aldri etter 4,6 kilometer, aldri på 8,9 heller. Selv om jeg er hjemme igjen, så løper jeg litt til. Slik at det blir fem eller ti.

Så kjære naboer, dersom dere har lurt på hvorfor jeg løper frem og tilbake i gata etter at jeg egentlig kom hjem, så er det derfor. Det er forresten 13 gjerdestolper i den gata.

Sånn der skritteller kunne jeg aldri hatt.

10 000 skritt om dagen anbefaler Verdens helseorganisasjon. Hva om jeg like før leggetid har 8579 skritt? Da måtte jeg jo gått rundt og rundt huset for å få det magiske og fine antallet 10 000. Ja da, det er vel det organisasjonen vil oppnå, men jeg vet det bare ville gjort meg stressa. Og hva om jeg hadde hatt 12 467 skritt, da måtte jeg jo likevel gått meg opp til 15 000. Det får holde at jeg vet det er 67 skritt til postkassa, mens det holder med kun 30 skritt når jeg kaster søpla. Sånn i snitt i alle fall. Det varierer litt etter dagsformen også, men det er alltid 14 trinn i trappa hjemme.

Jeg kjenner jo nå at jeg ikke kommer så altfor heldig ut av denne teksten. Jeg burde brukt noen ord på å forsøke å formilde galskapen min, men nå er det derimot slik at reportasjelederen i Ukeadressa har sagt at jeg ikke kan skrive mer enn 2900 tegn med mellomrom. Jeg er vel en av få journalister som da leverer nettopp det, og nå må jeg avslutte.