De hadde en drøm de som startet dette eventyret. En drøm om å skape verdier, og de skapte ubeskrivelige verdier. Myndighetene hadde en drøm om å skape et bedre samfunn. Med inntektene fra olje- og gassindustrien har de skapt verdens fremste velferdssamfunn.

Mange mente det ikke var mulig å sikre verdiene for Norge. Enda færre trodde det var mulig å skape rikdom for folk flest. Men de som forhandlet fram avtalene, skrev lovene, satte verdens høyeste skattesats startet et eget statlig selskap. De tok bruk nye løsninger og viste at det var mulig.

Historien om det norske oljeeventyret er historien om å tenke nytt. Tenke annerledes. Det er historien om de som svarte på utfordringer med nye løsninger.

I dag ser vi resultatene. På oljefondet står det verdier som tilsvarer to gjennomsnittlige boliger for hver eneste gjennomsnittsfamilie. Oljedirektoratet forteller oss at det der ute finnes gjenværende ressurser som kan tilsi to nye boliger for hver familie. Hvis vi vil.

Mer debattstoff: Diskos-kasteren og Franco

Stadig nye løsninger

En ting er at det er olje og gass på havbunnen. Men hvordan finne den? Da det lille oljeselskapet Lundin i 2010 fant det som skulle vise seg å bli det femte største feltet på norsk sokkel, skyldtes det at de gjorde ting annerledes. De tok i bruk nye løsninger. Og sammen med Statoils funn året etter fant de verdier tilsvarende 1350 milliarder kroner.

Og hvordan få den opp? De fleste av oss tenker jo på et bor som noe som borer i en retning. Da Hydro og partnerne nådde fram til oljen på Troll var det fordi de boret både vertikalt og horisontalt. Vred denne enorme borestrengen opp og ned og fram og bort. De tenkte annerledes. Tok i bruk nye løsninger.

Og hvordan ta feste der ute i havet? Da Norwegian Contractors bygde Trollplattformen, var det et byggverk fire ganger større enn Oslo Plaza. De klarte det. Fordi de tenkte nytt. Og tok i bruk nye løsninger.

Da Aker Solutions og Statoil senket Åsgard-anlegget som er like stort som en fotballbane, 300 meter ned og plasserte det på havbunnen hadde de et slingringsmonn på én centimeter. De klarte det fordi de tenkte nytt.

Historien om oljeeventyret er historien om den stadige søken etter nye løsninger. Slik har oljeselskapene, serviceselskapene, leverandørindustrien, stadig sprengt nye grenser. Gjort det umulige mulig.

Les Nora Warholm Essahli, som var like ved da terroren skjedde i Nice, sitt innlegg: Det er nok nå.

Vi må klare to ting samtidig

Nå står vi foran 50 nye år. 50 år med nye utfordringer. For verdenssamfunnet må klare to ting samtidig. Vi må skape energi som kan gi alle menneskene bedre liv. Også de 1,1 milliardene som i dag ikke har tilgang til energi overhodet. Også de 2,5 milliardene folketallet vil øke med fram til 2050.

Samtidig må vi kutte utslippene så vi unngår en global oppvarming som vil gi kloden vår stor skade: Vi må bruke energi mer effektivt.

Men selv med betydelig mer effektiv bruk av energi og en vekst i fornybar energi langt utover det vi i dag tror kan være mulig, vil verden trenge store mengder fossil energi i fremtiden. Selv innenfor klimamålene fra Paris anslås det at olje og gass må dekke rundt en tredjedel av verdens energibehov i 2050. Også her må vi lete etter de nye løsningene. Dreie energibruken fra det som forurenser mye til det som forurenser mindre. Den nye løsningen er å gå fra kull til gass.

Gass som klimabidrag

Gjennom 50 år har Norge posisjonert seg som en uunnværlig energileverandør, noe som vises i EUs pakke for energisikkerhet, som er en tydelig bestilling til Norge: EU er avhengig av norsk gass for å dekke sitt energibehov. Den gassen EU henter fra Norge tilsvarer 10 ganger Norges samlede kraftproduksjon. Som igjen tilsvarer 160 atomkraftverk. Eller 160 000 vindmøller.

EU er også avhengig av norsk gass for å kunne nå sine klimamål. Hvis EU skulle brukt kull der de i dag bruker norsk gass, ville klimagassutslippene deres øke med et nivå som tilsvarer

20 ganger olje- og gassnæringens samlede utslipp i Norge. Ja, vi slipper ut mye – for mye – men det sparer verden for utslipp som er 20 ganger større.

EU trenger også gass for å øke sin fornybarandel. Både forbrukere og industri i Europa må ha strøm også når solen ikke skinner og vinden ikke blåser. La oss derfor minne hverandre om at klimakampen ikke er et kretsmesterskap. Det er summen av globale utslipp som teller.

Byutvikler Margrethe Aas: Byen lever der folkene er

Vi må fortsette å finne

Vi må ha en ambisjon om at Norge fortsatt skal være en stor eksportør av olje og gass. Det er en krevende ambisjon. For evnen til å selge vår olje og vår gass vil avhenge av vår konkurranseevne. Som igjen vil avhenge av kostnadene. Som igjen vil avhenge av løsningene.

Derfor må vi kutte kostnader. Ved å lete etter de nye løsningene. Slik vi ser selskapene står midt oppe i. Det er tungt, men det er nødvendig.

Europa trenger gass. De feltene som leverer gassen i dag blir gradvis tømt. Derfor må vi finne ny gass. Vi tror den finnes i Barentshavet, og vi tror den finnes utenfor Troms og Nordland. Vi vet at det er nødvendig å skaffe oversikt over hvor ressurser kan finnes, og hva som vil være konsekvensene av å hente dem ut. Kunnskap gir grunnlag for å ta overveide beslutninger.

Slik har vi gang på gang gjort det umulige mulig. Og sammen gjennom 50 år med norsk oljevirksomhet skapt grunnlag for et samfunn som vi i stolthet kan kalle verdens beste.

Det er dette samfunnet vi nå skal bygge videre gjennom 50 nye år – og gjennom stadig nye løsninger.

Kommentar: Fem ville videoer fra britenes politiske kaos de siste ukene