– Kort tid etter kom en annen medarbeider inn på kontoret mitt i Statsministerboligen. Han var skadet og hadde blod på skjorta. Da ble det grufulle enda mer virkelig.
Og da medarbeiderne ved Statsministerens kontor erkjente at det hadde vært en bombe, en plassert bombe i Regjeringskvartalet fra noen som ønsket å drepe og angripe, da tenkte de at det kunne komme flere angrep.
Stoltenberg: - Vi er de samme, det er det som er vår seier
– Det falt meg aldri inn at Utøya kunne være et mål. Det var ikke i mine tanker. Ikke i det hele tatt.
– Så begynte det å komme tekstmeldinger derfra. Jeg klarte ikke ta det helt inn med en gang. Utøya.
Det er fem år siden Norge gikk i sjokk. Fredag 22. juli blir markert mange steder. Jens Stoltenberg får en lang dag som starter i Oslo sentrum og ender på Utøya. Det blir en tett og tung dag for mannen som den gang var statsminister og ansvarlig for rikets sikkerhet. Men som nå er generalsekretær i Nato og ansvarlig for enda mer fred i verden.
– Jeg skal holde en tale i domkirken. Vi skal tilbake dit hvor vi var i 2011. Jeg har jobbet mye med den talen.
Viktig å minnes
– Hva er ditt hovedbudskap i den?
– Først og fremst å minnes de drepte, alle ofrene. Men også å minne om hvor viktig det hele tiden er å bekjempe terror og intoleranse. Akkurat nå står verden midt i en mobilisering mot terror. Det skjer nå, akkurat nå.
Generalsekretæren har nettopp ankommet Norge etter å ha vært i Washington i USA og er innom for å gjøre intervjuer om de forferdelige dagene den julimåneden for fem år siden. Og for å markere.
– Det var hektiske dager. Vi var opptatt av å sørge for at alt ble gjort for å redde liv, for å avverge nye mulige angrep og ikke minst bruke tid på å trøste og vise omsorg. Da ble det lite rom for min egen fortvilelse
– Jeg hadde så mye å gjøre, jeg skulle snakke med pressen, snakke med pårørende, trøste så mange. Det var mange oppgaver og konkrete oppgaver, det var ikke rom for min egen fortvilelse. Det hjalp meg gjennom de første dagene og timene.
Katastrofen var total
Natt til 23. juli får Stoltenberg det for seg, som han selv sier, at det er viktig å sove. Det er viktig at de hviler. Det er ikke kommet noe tall på drepte på Utøya, det har vært snakk om opp mot ti, han skjønner at det blir tragiske og travle dager og det er viktig med litt hvile. Da han legger seg kommer det melding fra politidirektør Øystein Mæland: Jens, de sier det er over 80.
– Da skjønte jeg at katastrofen var total og vi måtte legge om planer. I stedet for søvn, måtte vi forberede pressekonferanse tidlig neste morgen.
Et folkehav av sørgende
Dagen etter reiser han til Sundvolden hotel i Hole. Til et folkehav av sørgende og pårørende i sjokk. Det var massivt.
– Jeg satt inne i et landskap på hotellet med masse småbord, sånne båser. Jeg satt et sted og snakket med en pårørendegruppe, trøstet og klemte og gråt, så gikk jeg til neste familie. Jeg husker at jeg på et punkt løftet blikket og så meg rundt og det var uendelig med pårørende. En svær sal. Og det var jo bare de som var møtt fram på Sundvolden, fedre og mødre, man kan jo egentlig gange det opp til tusenvis av pårørende.
Når Jens Stoltenberg nå reiser rundt i en urolig verden som generalsekretær for Nato-alliansen, er det mange som snakker med ham om nettopp 22. juli-terroren i Norge. Den er kjent.
– Men det er dessverre så mye terror i verden hele tiden, det er ikke selve angrepet de snakker om. Det er måten vi møtte det på.
Det er alle rosetogene, minnestundene, solidaritetsmarkeringene og konsertene, det store kjærlighetsbudskapet som ble løftet fram som et stort og rungende svar på terroren. Dag etter dag etter angrepene.
– Det har gjort inntrykk på verden, fastslår Jens Stoltenberg.
– Men mange husker også bildet av den lille plastbåten, den bitte lille plastbåten med altfor mange politimenn oppi som et ubehjelpelig bilde på beredskapen vår?
– Ja, og derfor var det så viktig for meg å få kartlagt alle de aspektene rundt vår beredskap og sikkerhet og det fikk vi også gjennom Gjørv-rapporten.
- Ansvar, ikke skyld
– Føler du skyld for hva det bildet forteller?
–Det er bare gjerningsmannen som bærer skyld. Jeg føler ansvar. Jeg føler ansvar for det som virket 22. juli, og for det som ikke virket. Det var viktig å få fram sannheten og faktisk kunnskap. Ikke minst for at vi skal ha en felles forståelse for hva som skjedde under angrepet, et felles virkelighetsbilde. At det ikke skulle bli et nasjonalt traume som for eksempel Palme-drapet i Sverige.
–Tror du beredskapen vår er bedre nå?
– Det ble satt i gang mange tiltak og forbedringer, men etter at jeg forlot norsk politikk har jeg ikke fulgt dette nært nok til å si noe om status nå. Det til er den enhver tid sittende regjering som har ansvaret for fremdriften i beredskapsarbeider.
Men det ansvaret er viktig i en urolig verden. Terroranslag i Nice, kuppforsøk i Nato-landet Tyrkia. Møtene Jens Stoltenberg kommer fra i Washington, det var møter med den USA-ledede koalisjonen som skal bekjempe ISIL. Han snakker optimistisk om den kampen, han har tro på en bred font, et tettere samarbeid mellom EU og Nato mot terror og ekstremisme. Og gjentar at kampen står nå. Men presidentkandidat Donald Trump sine siste hilsener til Nato vil han ikke diskutere inngående. Trump vil som kjent ikke garantere at USA, hvis han kommer til makten, vil støtte Nato-aksjoner.
Natos artikkel 5 i 2001
– Jeg skal ikke bli en del av USAs valgkamp. Men jeg er sikker på at USA også ser betydningen av Nato. Tusen ikke-amerikanske Nato-soldater har mistet livet i Afghanistan, to verdenskriger på det europeiske kontinentet har vist at USA også tjener på at det er fred, og jeg må få minne om at den eneste gangen Nato har utløst artikkel 5 er jo da USA ble angrepet 11. september 2001, sier Jens Stoltenberg.
– Men byrdefordelingen er ikke bra. USA har betalt over 70 prosent av militæraktivitetene til Nato, men nå - for første gang på lenge - så ser vi endring og Nato-landene øker sine budsjetter.
– Mye takket være Putin kanskje?
– Årsakene er mange. Erkjennelsen av en litt ustabil verden, terrortrusselen, ISIL, konflikter veldig nær oss som i Syria og Irak.
Fredag er det altså terroren vi har erfart her hjemme som skal markeres. Vi skal minne hverandre på hva ondskap er og hva frihet er.
– 22. juli er blitt en del av vår historie. Det vil alltid være med oss, det er en del av hvem vi er. Både at det skjedde, men også måten vi sto opp mot ondskapen.
Fortvilelsens rom
– Men etter alt dette, etter at så mange mistet sine kjære og så brutalt fikk endret livene sine, så er likevel Norge i grunnen det samme. Javel, så har vi noen flere sperringer, sikkerhetskontroller og PST-styrker. Men det grunnleggende Norge er likevel det samme åpne, trygge og frie landet. Vi er de samme, det er det som er vår seier.
– Den gang for fem år siden - når fikk egentlig din egen fortvilelse rom?
– Søndag morgen. Da fikk jeg se en liten ting, en liten tegning. Der sto det skrevet «Vi er alle AUF- ere». Da begynte jeg å gråte.