Folk som tar miljøbevisste valg straffes på pungen. Skal du reise fra Trondheim til Oslo er det ofte mye billigere å fly, i alle fall om du tar nattoget. Slik er det på flere av togstrekningene i Sør-Norge. Dette gjør at de er tungt trafikkert av flytrafikk.

Tenk deg i stedet et system hvor du og familien din får utbetalt penger hver måned for å kutte forbruket av fossil energi. Pengene er betalt inn til staten som en avgift på utslipp. De som slipper ut mer enn gjennomsnitts nordmannen sitter igjen med et tap, mens den som slipper ut mindre enn snittet sitter igjen med en gevinst. Karbonavgift til fordeling, eller klimabelønning til folket er en idé som sprer seg og som kan bli en realitet i Norge. Finansminister Siv Jensen (Frp) og Venstre leder Trine Skei Grande har vært på studietur til British Colombia hvor et lignende system er prøvd ut.

Systemet kan fungere enkelt. Det settes en avgift på all olje, kull og gass som kommer inn på innenlandsmarkedet. Avgiften stiger etter hvert. Alle avgiftsmidlene deles ut igjen til alle innbyggere med et likt beløp til hver, rett inn på konto. Det skal beregnes en tilsvarende avgift på importvarer fra land uten karbonavgift, og avgiftsrefusjon på norsk eksport til slike land.

Denne enkle ordningen vil sørge for at de som bruker minst fossilt brennstoff faktisk vil tjene penger på karbonavgiften! De som bruker mye fossilt, vil bare få kompensert gjennomsnittsforbruket, og vil derfor tape. Foruten at dette systemet gjør det stadig mer lønnsomt å være klimabevisst, er det også sosialt rettferdig: Det er stort sett folk med god råd som bruker mest fossilt brennstoff, og altså betaler inn mest avgift. Mens alle får det samme utbetalt.

Etter mange år med ambisiøse mål om å kutte utslipp av klimagasser, er norsk klimapolitikk stadig så svak at utslippene fortsetter å stige. Norge har vært tilhenger av kvotesystemer som hovedgrep i den internasjonale klimapolitikken. Men denne politikken har ikke hatt stor effekt. Kvotesystemene er så kompliserte at verken politikere eller folk flest forstår dem. Samtidig blir det gitt altfor mange gratiskvoter til industrien, og kvoteprisen blir derfor altfor lav til å ha effekt. Sterke krefter arbeider mot høye kvotepriser, fordi dette vil ramme viktige industrier og arbeidsplasser. Derfor har det heller ikke vært mulig å mobilisere nevneverdig folkelig støtte til å begrense antall kvoter, slik at prisene går opp.

Når ikke hovedgrepet i klimapolitikken fungerer, velger mange politikere i stedet å stole på at framtidig teknologi skal bringe oss løsningen. De fleste scenarioer fra FNs klimapanel forutsetter faktisk at verdensøkonomien må bli karbonnegativ i siste del av vårt århundre – altså at vi henter mer klimagasser ut av atmosfæren enn vi slipper ut. Skal vi klare det må utslippene ned raskt.

Parisavtalen overlater da også til hvert enkelt land å kutte egne utslipp for at målet skal nås. Norge skal uansett kutte minst 40 prosent av utslippene våre innen 2030, siden vi har sluttet oss til EUs mål. Dette er faktisk for lite ambisiøst, men fortoner seg likevel i dag som en nærmest uoppnåelig målsetting, uten kraftige endringer i dagens klimapolitikk.

Naturvernforbundet mener at våre politikere har langt igjen før de omsetter de generelle talemåtene om alvoret i klimasituasjonen, til effektiv politikk for kutt i utslippene.

Mangelen på resultater i klimapolitikken deres, bør derfor få dem til å vurdere nye virkemidler – som forslaget om å gi folk en belønning for sin klimainnsats.