«Det blir da godt å komme i gjenge igjen, hverdagene er nå best», prøvde en venninne seg på etter ferien. Som å høre en profilert familieterapeut eller psykologspesialist uttale seg i midten av august. Forebygge post-feriedepresjoner. Dempe nedturen og hjemturen med positiv forsterkning. Et tappert forsøk på å se litt stort på tilværelsen når alle feriedøgn er brukt opp og sommeren har passert. Når ferien har vært alt annet enn solfylt, varm og eksotisk, men kald, våt og nokså lik en hvilken som helst hverdag med klesvask og matlaging. Ingen romantisk hytteferie med rosévin på terrassen, men et par, tre klaustrofobiske uker på en liten øy med flått, huggorm og en røyskatt litt for tett på. Energiboosten kom aldri. Late dager ble strevsomme. Hytta måtte males. Lange frokoster ble korte. Vi måtte rekke byggevarebutikken. Utemiddager med grilling ble innendørs. Det regnet ofte. Gjestene vi hadde invitert uteble. Dårlig værmelding fristet ikke. Så dro vi hjem. Mye kjøring. Oppover Østerdal`n. Hjem til et stykke fritidssyssel. Høyt gress. Og et ugresshav så vilt at selv ikke Jamie Oliver vil finne på å kalle noe av det for urter.
Vi er altså snart i gjenge igjen. Minst like kremhvite som før vi dro. Absolutt ikke uthvilt. Temmelig blottet for nye sanseinntrykk, spennende mat og andre kulturer. Det er slutt på ferietilpassede drikkevaner. Vi er over på vann og cola zero. Snacks og sjokolade, bare å glemme. Kjenner på litt sår hals og begynnende forkjølelse. Jepp. Tenker ikke på at det er litt kaldt, sjø. Kaldere enn på hytta, og da er det kaldt. Og det er elleve måneder til neste sommerferie. Snart høst. Det ryktes om et comeback for sol og varme nå i helgen. Tror jeg skal slå til med rosévin på terrassen. Er jo ikke helt i gjenge igjen.