Det første mange sa da hun flyttet inn, var «du skal vel bytte ut kjøkkenet?»
- Hvorfor, spurte jeg. Kjøkkenet er fint og funksjonelt. Skulle jeg bytte det ut bare fordi det er gammelt?
Monika ser spørrende på oss og utdyper. Hun er opptatt av at forbruk har en etisk side. Og er bevisst på hvilke signaler hun sender til sin elleveårige datter.
- Vi kan ikke bare kjøpe nytt og la søppelberget vokse. Det handler om den kloden ungene våre skal overta, fastslår hun.
Les også: Maria bytter møbler flere ganger i året.
Forandre minst mulig
Det er drøyt elleve år siden Monika så salgsannonsen for et idyllisk hus på Heimdal. Hun hadde bolig på Bakkaunet, barn i magen og en gryende følelse av at hun burde finne et annet sted å bo, et sted med gjerde mellom bilveien og hagen. Bildet av en hage med stakittgjerde, dissestativ og sandkasse fikk henne opp til Heimdal på visning. En bydel hun absolutt ikke hadde noe forhold til på forhånd.
- Men det er noe med når du kommer til et sted og kjenner at «her vil jeg være». Jeg falt for følelsen i rommene, de gamle gulvene og vinduene, at det ikke er perfekt! Her finnes ingen glatte gipsvegger. Det hefter ikke om det blir et hakk i gulvet. Jeg kan dra sofaen bortover gulvet uten dårlig samvittighet.
Monika fant et sted der hun og datteren Anna Lina kan leve med senkede skuldre. Hun har lagt vekt på å prøve å leve MED huset, i stedet for å forandre mest mulig på det. Den gamle trappa har et returgelender med spiler som mildt sagt ikke tilfredsstiller kravene til barnesikring. Her kan en bredskuldret 40-åring krype gjennom uten større besvær. Men måtte det skiftes ut av den grunn?
- De som bodde her før meg hadde også barn. De hadde tettet gelenderet med hønsenetting som var festet med strips. Enkelt og genialt, synes jeg.
Dermed overlevde originaltrappa årene med småbarn og behov for ekstra sikring.
Magasinkomfyr
Monika er på alle vis fornøyd med det forrige eier gjorde med huset. Gode fargevalg og kreative løsninger har gjort at hun føler lite behov for å starte større prosjekter. Det er også et verdivalg å la være.
- Jeg vil ikke at datteren min skal få inntrykk av at det er viktigere å bruke tid på ting enn folk. Med store prosjekter følger gjerne stress for å bli ferdig. Jeg vil heller ha tid til å være sammen med Anna Lina og overskudd til å invitere familie og venner på besøk.
Men små prosjekter blir det tid til. Og turer på loppis. For Monika er svak for gamle ting.
- Jeg tenker litt yin og yang, man må finne en balanse. For mye og for lite skjemmer alt, så jeg prøver å passe på at det ikke bli altfor nostalgisk. Sier hun og setter på vann til kaffe på magasinkomfyren sin. I en ny kjele.
De som solgte huset satte igjen denne komfyren under betingelse av at Monika lovte å bruke den. Og det gjør hun.
- Jeg kvittet meg med min egen komfyr og er fornøyd med det. Det tok litt tid å bli kjent med denne, men jeg fikk overta originalbruksanvisningen og det hele, så det gikk fint.
Vintervinduer
Hun er ikke redd for å gjøre ting litt annerledes, Monika, og synes minste motstands vei kan være litt kjedelig. Vi lurer på hvorfor hun har en kurv med reinlav på kjøkkenet.
- Jeg skal straks sette inn vintervinduene, sier hun enkelt. Reinlav suger til seg fuktighet og skjermer for trekk når den legges mellom ettlagsvinduet og innerglasset som spikres fast hver høst. Om sommeren hører jeg lydene fra omgivelsene veldig godt. Når vintervinduene kommer opp, er det som om jeg pakker oss inn i en slags lun og stille kokong. Det er deilig. Og så er det like deilig igjen når våren kommer og vi får ny kontakt med verden - som våkner med fuglesang og liv.
På denne årstiden er det bare ett lag glass som skiller henne og omgivelsene. Et tynt, bulkete lag av gammelt, valset glass. Monika trenger ikke bekymre seg for ventilasjon. Og når det gjelder vinterkulda, kommer hun langt med tjukke gardiner, tøfler og en god klebersteinsovn på stua.
Les også:Camilla Vaalund ville modernisere, men beholde det gamle husets atmosfære. Se hvordan hun løste det.
De forrige eierne av huset var rørleggere. Kreative rørleggere. Det bærer baderommene preg av. I andre etasje er det to toalett på badet - ett stilig et fra 1943 og ett i barnestørrelse. Innredningen for øvrig er laget av gamle vinduer, delvis med malt glass og delvis med klart glass. Også på badet nede er gamle møbler tatt i bruk som innredning og har fått porselen montert i toppen. Eller hva sier du om et hjørneskap med kistelokk som skapdør? Her har håndverkerne våget å gi litt blaffen i våtromsstandard på møblene, og det fungerer aldeles utmerket.
Runde bord
I de delene av huset som Monika har satt sitt preg på, har hun vært opptatt av å dekke sine og Anna Linas behov. Det vil blant annet si å kunne samle venner og familie rundt bordet - i dobbel forstand. Monika vil bare ha runde bord. Da blir ingen sittende på hjørnet, og alle kan se hverandre. Og gjestene må gjerne bli til neste dag.
- Vi har mange gjestesenger. Det viktigste jeg kan ha, er rom for familie og venner.
Et gjestfritt hjem med mange gjestesenger får ofte besøk. Og Monika har mer enn en gang overhørt Anna Linas venner si at dette må være det koseligste huset i verden.
- Det gjør meg veldig glad, særlig siden det kommer fra barn. Voksne kan si slikt for å være hyggelig, men når unger sier det, da betyr det virkelig noe.