Aller helst hjemmebakt, må vite. Og dette klarer de aller, aller fleste veldig godt. Har jeg hørt. Og hvis du ikke greier det, nesten hver dag, er du ikke noe særlig tess. Har jeg forstått på diverse forum og overskrifter på nett.
En trebarsmor forteller om übersunne müslibarer hun lager til takknemlige små. En seksbarnsmor lager nøtteblandinger som kidsa kan ta med seg idet de løper ut døra på vei til aktivitetene sine. Fjorten fitnesseksperter viser frem fargerike smoothies stappfulle av næringsstoffer og så god at ungene sikler når den fantastiske, høymoderne smoothiemaskina fyres opp. Ingen av våre unger liker smoothie. Overhodet.
Jeg gjør mitt beste for å variere mellom alskens fristende grønnsaker. Resultatet blir potet, gulrot, blomkål og brokkoli. Alltid dampet. Åtteåringen spiser kun (!) blomkål, og da kun én blomst. Tiåringen spiser alle (de tre) grønnsakssortene jeg serverer, hun elsker fisk, kjøtt, kylling, det meste. Middag er null problem. Bortsett fra mors manglende evne til kreativitet. Åtteåringen tolererer potet, spiser den nevnte blomsten med blomkål, laks går an, hvis den er liten, kylling er utelukket og det meste kjøtt takkes det pent nei til.
Åtteåringen elsker brød. Det aller meste av brød, gjerne grovt. Med et ok utvalg av foretrukket pålegg. Matpakken er null problem. Tiåringen, derimot, hater brød. Og knekkebrød. Og polarbrød. Pålegg vil hun ikke ha. Kan hun få en osteloff i matpakken, uten pålegg, er hun lykkelig. Men det går jo ikke an. Sier ekspertene.
Unger spiser alt, bare de blir sultne nok, sier ekspertene. Gå hjem og vogg, sier jeg. Jeg mistenker at de aldri har brynt seg på et kresent barn. Min erfaring er at dersom matpakken inneholder mat som ikke faller i smak, blir unger så sultne at de skjelver fra tærne til hårfestet, fargen forsvinner gradvis fra fjeset, læringsevnen forsvinner, munnvikene henger på hver sin side av haka og kanskje kaster de opp litt også. Men tanken på å røre den uønskede maten i boksen er ikke engang innom hjernebarken før den avvises.
Derfor ble jeg så lykkelig da en kollega med voksne barn fortalte at hennes gutt vokste opp på kjeks, han. Og han ble både fullvokst, sunn, aktiv og intelligent som voksen likevel.
Så denne uka, da åtteåringen og jeg holdt sofaen med forkjølelse, og tiåringen spurte om hun kunne bake sin egen matpakke, sa jeg ja (med indre jubel). Resultatet ble to hjemmebakte, fristende, fantastiske loffer. Jepp, eksperter, dere leste riktig. Hun bakte loff! Og hun fikk med seg loff på skolen resten av uka. Og jeg har ikke det minste dårlig samvittighet for det. Det er hjemmebakt, må vite.
Les også Harry Tillers refleksjoner rundt det å være ferdig med å smøre matpakker
og om samme Tillers begeistring over vinterens nye leketøy
Anne Marit Dahl skriver om sin søvnige slange
