Han leverer et håndtrykk av stål, plasserer oss i en gammel sofa på toppen av Work-Work, nerdenes bikube i Munkegata, før en av hans ansatte i teknologiselskapet Parrotplay serverer oss litt sjokolade. Som kognitive vesen har vi begrenset tilgang på sukrose og oksygen til hjernen, sier han, og det er jo tross alt grenser for hva et menneske kan filtrere av informasjon.
Det er elleve år siden Borgar Ljosland, sammen gründere og eiere, solgte teknologiselskapet Falanx til britiske ARM for tjuefem millioner dollar, et av de største trønderske bedriftssalg gjennom tidene. Siden har han gått konkurs med teknologiselskapet FXI, vært rådgiver for noen småselskaper og bidratt til å starte Work-Work.
I tillegg til å opprette Parrotplay. Selskapet som er oppkalt etter en papegøye og som skal gjøre livet litt enklere for oss ved å samle all verdens lovlige strømmetjenester på en app. En av ambisjonene er at norske mediehus skal få kloa i en større del av reklamepengene på nett i konkurranse med giganter som Facebook og Google.
- Det skal ikke mange selskapene til for å titulere seg som seriegründer?
- Haha, nei, og at jeg plutselig skulle havne i samme kategori som Tesla-byggeren Elon Musk, og teknologiinvestoren Geir Førre, som gang etter gang har gjort svære ting, er jo litt sprøtt. Men jeg er nok en gründertype, en idémann, og definitivt en igangsettertype.
Gepard som ung
Borgar Ljosland og hans to yngre søsken vokste opp på et småbruk i Heddal utenfor Notodden. Faren var politi, moren sydde bunader og jobbet på en institusjon. På gården bodde også Borgars besteforeldre på morssiden. Goffa, som de kalte bestefaren Ola, var et samlingspunkt, en karismatisk og kompakt type som politiet gjerne ringte til hvis de trengte hjelp. Ved siden av å drive gården, drev Goffa «Kameratklubben», et avrusningssenter utenfor Notodden.
Borgar husker det var forkynning, trekkspill og religiøse sanger, og selv ble han kalt «Ola gummistøvel» fordi han alltid gikk i hælene på bestefaren. Til fjøset med alle sauene, til gjessene, til svanene og kaninene, og til shetlandsponnien han fikk da han var seks.
- Jeg har med meg det kristne livssynet, men hvis jeg sier jeg tror på Gud, må jeg plutselig forsvare alle disse tingene og det har jeg ikke spesielt lyst til. Vi mennesker imellom må forholde oss til fakta, til vitenskapen, og jeg ønsker ikke å bidra til religiøse, eller ideologiske, retninger som ikke anerkjenner dette som første prinsipp.
Kompisene husker Borgar som en glad og livlig type, en gutt som ofte transformerte seg om til et rovdyr for å slåss. Men også som en litt sær skoleflink type, som like gjerne satt alene med sine bøker om planeter og dinosaurer, som var fascinert av Ngorongoro-krateret med de store kattedyrene, og kjempegeparden Acinonyx Jubatus Rex som døde ut i 1910, som hadde sammenvokste striper og prikker, og som kunne løpe fortere enn alle andre.
Han fikk sin første pc da han var ti, og senere, da de andre ungdommene var opptatt av sport, leste Borgar Dostojevskij og André Bjerke.
- Hva driver deg?
- Første gang jeg fikk det spørsmålet, svarte jeg satan, for sånn føltes det.
- En god kamerat av deg sier det er «frykt»?
- Ja, det kan nok stemme, frykten er nok en viktig drivkraft for meg. Og jeg tror nok alt det der kan spores tilbake til den flyulykken.
Den massive sorgen
Borgar var ti år da Goffa, bestefaren han var så nært knyttet til, døde i en flyulykke under sauesanking. For noen dager siden, tretti år etter ulykken, leste Borgar flyhavarikommisjonens rapport for første gang. Sterke vindkast hadde slengt flyet inn i fjellet, og nesten hele flykroppen smeltet i brannen som oppsto etterpå. Den tørre havarirapporten gjorde et sterkt emosjonelt inntrykk, sier han.
- Jeg husker sjokket og den massive sorgen. Jeg gikk ut i fjøset og pappa kom etter meg, han så på meg og begynte å gråte: «Hva skal vi gjøre nå, Borgar?». Pappa var bygutt og jeg tror nok han tok over gården fordi han visste hva Goffa betydde for meg og mange andre. Sånn ble pappa gårdbruker, og jeg kan si at vi drev den sammen. Jeg begynte å stå opp om morgenen for å fôre sauene, alt det jeg hadde lært av Goffa.
- Du fikk jobb som tiåring?
- Ja, jeg fikk det, og jeg ble nok en gammel mann innenfor mange temaer på grunn av det der.
Begynte å drikke
Borgar kom som langhåret attenåring til Trondheim for å starte på dataingeniørstudiet, og ble møtt av et «kæm faen e du» på et hybelhus på Moholt. Drikker du kaffe? Ja. Røyker du? Ja. Drikker du? Nei.
Så slo hybelsamboeren så hardt i bordet at Borgar bestemte seg for å begynne å drikke på nittenårsdagen.
En kald oktobermorgen i 1998, mens han pustet frostrøyk og ventet på et foredrag om stokastiske modeller, kom en fyr forbi som han mange ganger hadde sagt hei til uten å få noe svar tilbake. Nå presenterte mannen seg som Jørn Nystad. De snakket om musikk og filosofi, om dataspillenes elendige grafikk, og Nystad sa han hadde liggende noe i ei skuff som kanskje kunne brukes til å gjøre den bedre. Et par dager etter møttes de for å se tv-serien «Friends», og da Nystad skulle gå, dro han et ark opp av lomma. «Åh, denne holdt jeg på å glemme.»
- Tårene mine rant da jeg forsto at det var arkitekturen til en brikke som kunne revolusjonere spillgrafikken. Jørn er det mest intelligente mennesket jeg har møtt.
De gikk sammen med tre andre studenter om å utvikle en ny databrikke, de fikk tilgang til laboratoriene på universitetet, fikk gjøre hva de ville, og 1. april 2001 etablerte de Falanx Microsystems, oppkalt etter en militær formasjon som oppsto i antikkens Hellas.
Da alt smalt
Etter hvert ble Innovasjon Norge med på laget, og de la en plan om å hente 100 millioner kroner for å ta verden. Men da de noen måneder senere skulle bevise at mikrobrikken funket, som en videreføring av masteroppgaven, gikk den opp i røyk. Og bare minutter senere kom nyheten om det forferdelige. De hentet en tv inn på labben og så det andre flyet krasjet inn i World Trade Center.
I løpet av noen minutter var deres egen prototyp gått opp i røyk, og etter terrorangrepet 11. september 2001 takket den ene potensielle investoren etter den andre nei. Og de fire som ble tilbake i Falanx, den femte trakk seg etter terrorangrepet, begynte etter hvert å lete etter andre markeder. Nye behov. Hva med å endre konseptet? Hva om alt det du kan gjøre på en playstation, kan gjøres på mobiltelefonen?
- Den vinteren var det grisekaldt og de tok strømmen på hybelen min. Jeg var blakk. Vi bodde på kontoret, fikk mat i gave fra foreldrene våre, og tre av oss søkte om sosialhjelp.
Men da et norsk fond gikk inn med to millioner kroner i Falanx, fikk de unge gründerne armslag. Borgar begynte å reise, til Tyskland, England, USA og Asia for å presentere teknologien, og etter hvert tok selskaper som Apple og ARM turen til Trondheim for å se på hva disse folkene i Falanx drev på med. Og på sin egen 28-årsdag satt Borgar i sort dress på en sort bar, og hadde følelsen av å sveve mellom skyskrapere etter å ha presset seg til et møte med et viktig selskap i Tokyo.
- Jeg hadde en gin tonic i hånda, og det slo meg at grunnen til at jeg feiret fødselsdagen i Tokyo, var at jeg i sjuende klasse på Heddal ungdomsskole hadde bestemte meg for ikke lenger å være beskjeden. På barneskolen var jeg han flinke gutten i klassen som ikke gjorde så mye ut av seg, bortsett fra at jeg fysisk måtte forsvare meg fra de «tøffeste» guttas forsøk på å dominere meg.
Han er fortsatt litt sjenert, sier han. For noen er det vanskelig å forstå.
- Du er typen som kan argumentere for at gåsa er mer intelligent enn mennesket fordi den tar færre dumme valg for seg selv?
- Ja, men det der er jo riktig også. Jo da, jeg er nok alltid blitt kalt for en kverulant, men for meg er kveruleringa en lek.
Texas i Texas
- Du ble etter hvert også en mester i å ta ting på sparket, som den gangen i Austin, Texas?
- Å ja, det der er en kårni historie.
Kort fortalt:
På flyet til Austin leser Borgar «The 4-hour Work Week» av Timothy Ferriss, og litt oppgitt snur han seg til sidemannen, en korpulent fyr som bøtter ned vodka, og sier «this is bullshit». Mannen i sidesetet er en jurist som driver et selskap innen alternativ medisin, og han inviterer Borgar med hjem til sitt overklassested ved Lake Austin. Det er åtte meter under taket, garasjen er fylt med sportsbiler og seks siamesiske katter løper over parketten. Borgar får en gjestesuite med eget trimrom.
De diskuterer filosofi og litteratur, juristen er av den beleste typen, og de drikker Dry Martini til langt på natt. Men neste kveld, da Borgar bryter opp for å forberede et møte dagen etter, dukker juristen opp på suiten hans i bare trusa og en trang helsetrøye. Og juristen, som sier han ikke får sove, setter seg i sofaen hvor han forsøker å mate den norske gründeren med smoked oysters.
- Jeg låste meg inne på soverommet og ringte kjæresten min og spurte hva i alle dager jeg skulle gjøre. Men historien slutter ikke der.
- Å?
- Til frokost hadde juristen kalt inn hele managementet i det alternative helseforetaket til en skype-konferanse hvor han fortalte at jeg var mannen som skulle hjelpe dem med å komme over synlighetsproblemet sitt. Litt nervøst tente jeg en røyk, jeg røykte på den tida, og han sa han hadde en vidunderkur mot røykesug. Så åpnet han en ampull og kom mot meg med ei svær sprøyte, og idet jeg gjorde meg klar til å forsvare meg fysisk, sprøytet han midlet i sin egen munn for å overbevise meg om at det var ufarlig. For å komme meg ut av situasjonen tok jeg litt jeg også, men siden har jeg ikke vært på de kanter av Austin.
Brukbar ble firmabar
Hjemme i Trondheim var baren Brukbar for lengst blitt et tilholdssted for folkene i Falanx, og gründerne selv hadde fått navnene sine på drikkekartet. Det var på Brukbar mye av avtalen med britiske ARM ble forhandlet før den ble signert i London 31. mai 2006. En fjerdedel av salgssummen på 25 millioner dollar gikk til gründerne, resten til eiere og andre nøkkelpersoner. En av dem lokket ei dame opp til dans på Brukbar med å si, «en dans med meg, og jeg skal fri deg fra alle dine økonomiske problemer».
Selv satt Borgar igjen med rundt femten millioner kroner totalt etter salget og diverse avtaler. Det ga ham økonomisk sikkerhet, sier han, men gleden ligger i de minst 500 arbeidsplassene som teknologien førte med seg inn i ARM. 150 av dem i ARMs egen avdeling i Trondheim. Borgar fortsatte i ARM i tre år etter salget, da gikk han ut for å drive FXI, et norskeid teknologiselskap etablert i California, som gründerne i Falanx hadde startet mens de var i ferd med selge.
Det gikk ikke.
FXI gikk konkurs i 2014.
Nå bruker han all sin tid på Parrotplay. I tillegg til familien som har flyttet til et småbruk på Viggja.
«Operasjon lykkelig framtid»
Borgar husker godt første gang han så kona, Karianne Arentz Hagen. Det var i 2002, hun var grafisk designer og selskapet hennes Hitman skulle hjelpe Falanx med å utvikle en grafisk profil.
- Hun kom inn døra, og jeg tenkte, her kan jeg ikke sitte. Jeg var i et annet forhold og jeg følte det som en trussel. Jeg gikk. Dette måtte jeg holde meg unna.
- Forelska ved første øyekast?
- Tja, jeg kjente at det fort kunne skje. Men hun begynte å jobbe for oss, ble en del av miljøet, og vi endte alltid opp med å prate sammen etter møtene. Og jeg gikk alltid fra de møtene og tenkte, «for ei dame».
- Hun ble fascinert av at du alltid hadde to ansatte over deg.
- Haha, ja, jeg elsker lekeslåssing. Kanskje er alt det jeg driver med lekeslåssing, egentlig.
Etter fem års vennskap, i taxien til et møte i London, sendte han en tekstmelding hvor han ba henne på date. Og et par år etter giftet de seg. Men først signerte de dokumentet «Operasjon lykkelig framtid». Der sto det at de skulle få tre barn, et småbruk ved sjøen hvor det var plass til geiter. De skulle ha båt. Og to hunder av størrelse Grand danois.
Han ler.
- Hobbyen min er jo å lage forretningsplaner, dessuten er det en måte å strukturere tankene på.
- Kontrollfreak?
- Ja, på en måte er jeg det, og jeg kjemper jo litt imot det der. Men dette hadde ikke noe med det å gjøre, dette var bare på gøy selv om hun i ettertid sier hun syntes det var litt rart.
- Og her om dagen fikk hun en epost fra deg: «På tide å oppdatere planen da alle mål er nådd!» Du har berammet et nytt møte 6. desember 2017?
- Ja, det stemmer. De siste syv årene har vi jo masseprodusert unger i tillegg til å bygge et nytt hus på det småbruket, og vi har begge startet nye selskaper på hver vår kant. I dag er det sånn at jeg spiser middag med ungene halv seks, og etter at ungene er i seng sitter vi der med hver vår pc til midnatt. Og det der går jo en periode, men så må vi tenke, hva er det som er viktig i livet?
- Og der kommer det nye dokumentet inn?
- Ja, vi må jo fylle gården med innhold. Nå prater vi om hvilken type geit vi skal ha, men dyr binder deg jo på en annen måte enn barn, du kan for eksempel ikke ta geita med på et fly, så vi må finne ut av det der. Men mange dyr, det skal vi ha.
Sier Borgar.
Og så prater han om kjærligheten til sin tre døtre, hvor fascinerende det er å se at de utvikler seg som selvstendige individer, og at han allerede nå gruer seg til de dras inn i den tuben som ender med at de blir fjernere og fjernere fra sine foreldre.
Og om den ene datteren som fikk en alvorlig infeksjon, som gjorde at han bodde tre måneder på sykehuset mens hun gjennomgikk den ene operasjonen etter den andre, samtidig som de bygde hus og jobbet, og at han sto opp klokka fem for å rekke joggeturen som ga ham overskudd til å takle alt det andre.
- Jeg er nok en type som fungerer bra i krisesituasjoner. Da handler det om å fokusere på det rette. I gode tider er det lettere å trå feil, da er det så mange valg du kan ta.
En roman eller fem
I høst basunerte Borgar i NRK at han ønsket seg en hyperloop mellom Trondheim og Steinkjer, et rørpostlignende systemet som kan frakte folk i en fart av 1200 kilometer i timen, og som snart skal testes i Nevadaørkenen.
Ikke fordi det er så viktig å komme seg kjapt til Steinkjer, sier han, men fordi et slikt pilotprosjekt vil trekke de beste folkene, og de største teknologibedriftene, til Trondheim. Med enorme ringvirkninger.
- Trondheim har 618 teknologiselskaper med til sammen 11 500 ansatte, og disse omsetter for rundt 15 milliarder kroner. Tenk det! Og mange vet det ikke engang!
- Det er mer oppmerksomhet rundt Rosenborg?
- Ja, og vi skal være opptatt av mye annet, men vi må i alle fall være opptatt av dette, fordi teknologien får så store virkninger for hele samfunnet.
- Det teknologiske miljøet i Trondheim kan dobles de neste ti årene, har du sagt?
- Ja. Noen sier det er naivt, men det er det jo ikke. Notodden vokste jo fra null til 10 000 mellom 1903 og 1913.
- Du vil ha en direkterute mellom Trondheim og San Francisco også?
- Ja, den symbolske verdien av en sånn rute vil nesten alene kunne forsvare dette, og en Boeing 747 kan jo gå ned på Værnes, selv om det holder hardt. Men for å klare dette, må vi snu et tankesett. Det vil kreve at vi som samfunn må ta større risiko. Som region må vi prøve å adoptere ny teknologi i en raskere takt enn andre byer, noe vi har mulighet til på grunn av nærhet til de tunge kunnskapsmiljøene på NTNU og Sintef.
Sier Borgar.
Og når han blir åtti, vil han sitte på en terrasse nede ved sjøen sammen med Karianne, og de skal snakke om ungene og om Goffa og om alle dyrene og om romanene som han skrev, som ble klassifisert som science fiction. Han tror mennesket har potensial til å forstå hele vårt univers, og at vi om ikke altfor lenge kan kopiere vår egen hjerne over på en harddisk, og legge den ut på internett så andre kan bygge videre på våre erfaringer.
- Og hva er mest interessant å kopiere fra ditt hode?
- Lekeslåssing! At verden vil bli et bedre sted med mere lekeslåssing!