Det første jeg så da de trillet henne inn i dagligstuen på sykehjemmet, var at hun manglet et ben. Så oppdaget jeg hvor tomt det var i de små og blasse øynene. Jeg var yngre enn journalister bør være, og skulle lage min første julereportasje – en hyggelig liten sak om generasjonenes forventning til høytiden, hadde redaksjonssjefen sagt.

Kvinnen som satt foran meg med hendene slapt foldet i fanget, var mor til en eldre kollega. Han hadde formidlet kontakt, men ikke forberedt meg på hva som kunne skje da jeg spurte den gamle hva hun ønsket seg til jul. Hun løftet hodet svakt før hun svarte: «At jeg må få dø!»

Jeg siterte henne ikke. I fjor sommer tok vi begravelsesklær med i feriebagasjen. En god kamerat var alvorlig syk, og vi ble bedt om å være klar for det verste. Venner sendte bidrag til minneordet jeg hadde lovet å skrive når den endelige beskjeden kom. Og den kunne komme når som helst, overlegen mente han ikke ville tåle å bli lagt i respirator. Men familien protesterte. Her skulle det ikke gis opp før alt var prøvd. De kjente den enorme livsviljen til han som lå der og kjempet.

Fem måneder senere var vi på julebord sammen.

Her er debattinnlegget dette innlegget er et svar på: Hver dag får mennesker hjelp til å dø på norske sykehus

Og her er det første debattinnlegget om temaet: Det blir helt feil å utrede aktiv dødshjelp

Mellom disse ytterpunktene, mellom den sterke viljen til liv og det oppriktige ønsket om å få dø, står helsepersonellet – og ofte står de i knipe.

I en stor undersøkelse som bladet Sykepleien har utført blant tusen norske sykepleiere, sier seks av ti at de har gitt livreddende behandling som verken var ønsket av pasienten, eller var gunstig for den døende.

Pleierne forteller om behandling så hard at brystbeinet brakk, om amputasjon og reamputasjon på en gammel kvinne som ville dø med legemet intakt. Over halvparten sier at de har opplevd at de pårørendes ønske om behandling har gått foran pasientens ønske om å få dø. Flere sier at det er de pårørende de behandler, når de fortsetter å gi den døende næring. De har snakket med pasienten og vet at hen er klar, men systemet klarer ikke å stå imot presset fra de pårørende.

Dette debattinnlegget er lest over 150.000 ganger: Jeg må fraråde alle å bli helsefagarbeider. Yrket er rett og slett en stor bløff

«Pasienten ber til Gud om å få kome heim, vert gjentatte ganger behandlet for lungebetennelse», skriver en av sykepleierne som har deltatt i undersøkelsen. En annen forteller om en pasient som har fortalt både lege og sykepleier at han ønsker å få dø, men sterke pårørende krever tiltak som er smertefulle og krevende for pasienten. «Pårørende overkjører pasientens egne ønsker», står det.

Av de 154 utfyllende svarene på spørsmålet: «Har du opplevd at pasienter med et uttalt dødsønske allikevel har blitt behandlet», går det an å se flere mønstre.

Det ene, og antakelig det viktigste, er dårlig eller manglende dialog med de pårørende. Håpet er det siste som dør. Familien klamrer seg til håpet når pusten blir ujevn, blikket svikter og røsten stilner.

Flere skriver at legene kvier seg for å fortelle de som sitter rundt sengen og så ugjerne vil slippe taket i en de er glad i, at de motarbeider den døendes siste vilje.

Men ofte har også legene dårligere innsikt i situasjonen enn pleierne. Pleierne er der hele tiden, også når pasienten er alene. «Når så en lege kommer for å ta stilling til saken, er det vanskeligere for pasienten å si sin mening, pluss at da er også ofte pårørende (som gjerne kjemper for behandling) til stede i rommet», skriver én. Pasienten tør ikke gjenta ønsket når de nærmeste er der.

Det hele avhenger av et lite minustegn. Står det minus etter HLR (hjerte- og lungeredning), skal pasienten bare ha palliativ pleie, lindrende omsorg på den aller siste etappen.

Men sykepleierne forteller om vaktleger som ikke vil ta stilling til om minustegnet skal på plass, eller visittleger som utsetter den vanskelige samtalen med de pårørende. «Til slutt er det ingen som har tatt den», skriver Sykepleien i sin oppsummering av undersøkelsen.

Alle som selv har sittet ved et dødsleie kjenner igjen tankene om at alt må prøves for å utsette det uunngåelige. Kanskje tror vi at livet alltid er å foretrekke framfor døden, uansett hvor lite liv det er igjen, og hvor smertefullt eller slitsomt det er. Kanskje er det vårt eget savn vi ikke orker å konfrontere, i hvert fall ikke ennå.

Respekten for livet svekkes ikke av at vi også har respekt for den døende. En pleier forteller om en kvinne som «trekker siste åndedrag mens pårørende krangler rundt henne om mang-lende behandling og pleiernes inkompetanse.»

Men så kommer jeg på min venn, som ikke kunne argumentere for seg selv. I hans tilfelle ville antakelig systemet trådt til uansett, andre leger ville tilrådd videre behandling. Men like sannsynlig er det at familiens raske og tydelige protest fikk i gang det store og imponerende maskineriet i tide. I dag får han stort sett viljen sin. For, som han sier: Hvem kan si nei til Lasarus? Nei, hvem kan det?

Men vi kan si nei til en situasjon der det er uavklart om det er legene, pleierne, de pårørende eller pasienten selv som bestemmer når nok er nok. Er den døende i stand til å gi sitt informerte samtykke til at det lille minuset kommer på plass, bør dette være avgjørende for oss andre.

Da bør det ikke bli, som en pleier skriver, at «problemet oppstår når jeg som sykepleier må argumentere overfor både lege (som gjerne vil føye de pårørende) og pårørende, om at behandling er uetisk og kan gi uønskete komplikasjoner. Er da redd for å bli oppfattet som en dødens disippel som ikke ønsker å holde pasienten i live.»

Legene må ta ansvar for at de pårørende får trygg og god informasjon om at slutten nærmer seg, og at det beste de kan gjøre er å respektere viljen til det mennesket som har levd sitt liv, og som ikke lenger har noe annet ønske enn å få gå fredelig inn gjennom den siste døren.

Følg på twitter.com/svelle