Kan noen i dag forestille seg det? Den halsende løpeturen mot barnehagen der femåringen vår var den eneste som ennå ikke var blitt hentet. «Tante» var definitivt ikke blid!

LES OGSÅ: Synsere og syndere i sommersol

Måtte vi løpe da? Kunne vi ikke bare ha ringt for å si at vi var forsinket, spør naturligvis ett av barnebarna. – Var jeg dum eller? Spørsmålet lå uuttalt i luften. Det blir vanskeligere å forklare at mobiltelefonen ennå ikke eksisterte! Eneste alternativ måtte i så fall vært røyksignaler – om de kunne ses?

LES OGSÅ: Trøndelagsmodellen for fred

Uten tvil. Den var en velsignelse da mobilen kom en gang rundt kambrium-silur som vi får kalle det. Men vi hadde sjøkabler over Atlanteren- så det er nevnt! De var en sensasjon i seg selv. Undertegnede og formannskapssekretær Solveig Christiansen var de første i Norge til å snakke på kabel. Trondheim hadde nemlig en vennskapsby i California–Vallejo. Nå skulle vennskapsbåndene knyttes på nytt–på kabel. Og vi var valgt fordi vi snakket engelsk! Det var for mitt vedkommende–antar jeg–den viktigste forutsetningen.

Det vi kan kalle den nye verden kom som buktende ormer på bunnen av verdenshavene. De store viktige europeiske landene først. De mindre, som Norge, ble kablet senere. Det var et under, intet mindre.–Æ snakka me’ mainn min som om hainn sto ved siden av mæ, fortalte en kvinne til Rolf Kirkvaag, en av NRK-radios største helter. Hele landet nærmest måpte!

Siden har ettertanken meldt seg – slik den gjerne gjør: Er mobilen stadig–for å spørre litt fleipete–det største som har hendt Norge siden Hjallis og Toralf Engan? Jubelen var uten ende. Ingen kunne forestille seg når satellittene–tette som hagl etter hvert–overtok.

I dag er mange mennesker nærmest helt utbrent av å være på hele tiden–enten det gjelder de små ting, f.eks. halvvoksne barn alene på hytta – (og hvorfor svarer de ikke?), eller hvor smart var nå denne siste aksjeinvesteringen? Var jeg ikke litt hurtig der?

LES OGSÅ: Vi er 30, 40, 50, 60, 70 og 80 år

Ettertankens tid har på alle måter meldt seg. Stadig flere mener at det er svært belastende å være på nett hele tiden. For man må være det? Det kan jo være noe viktig man går glipp av? (om noen har opplevd det?)

Den danske avisen Politiken behandler dette i en leder under tittelen «Tid til ettertanke».

Den viser til den nobelprisvinnende psykologen Daniel Khaneman som i sin bestselger «Thinking. Fast and Slow» beskriver hvordan den menneskelige hjerne har to fundamentalt forskjellige typer tankeprosesser. Den ene er den hurtige «skyte fra hoften»- metoden, mens den andre er den langsommere, mer «tenksomme»–hvor man bruker tid til– (også «kvalitetstid» som det heter nå med et munnsvær), til å tenke seg om. Begge metoder er nødvendige for å manøvrere i et komplekst samfunn. Men i en slik verden–som definitivt ikke er min, men sikkert mange andres – er det altså nødvendig også finne seg rom for begge deler. Jeg snakker ikke ut fra selverfaring, men jeg har ofte undres: Hva gjør man i verden der mobilen hele tiden «bipper» i lommen, og det tikker mailer inn døgnet rundt 365 dager i året?

LES OGSÅ: Økonomi må ikke stoppe lovende kreftmedisiner

Presset av jobben–som vi lett sier – kan det være vanskelig–for ikke å si umulig–å finne overskudd til den tyngre og som oftest mere energikrevende tankeprosessen. (- Det skjedde så fort at jeg rakk ikke å tenke meg om, har vært en ganske vanlig unnskyldning til alle tider). I det digitale «hierarkiet» mange lever i i dag er det ikke bare en unnskyldning, men også en form for dårlig selvros. (Jeg har det så forferdelig travelt på jobben–da kan vi bare ane hvor viktig man er).

Uten at jeg har tenkt å gjøre dette til et religiøst spørsmål–men også Gud minnet om man hadde behov for å hvile seg på ukens syvende dag. Et stille rom trenger vi alle.

Så slapp av – la tankene bare flyte. Det kan være fint det også.