Tenk deg, her har jeg vært på jakt hver eneste helg i høst, og hver gang har jeg fått deilig postei til middag. To bokser ofte, og jeg har glefsa det i meg i ett jafs. Skikkelig digg mat. Nå er det plutselig bare det stusselige tørrforet jeg får servert, og det smaker som gress blanda med gammal ris og fæl matolje. Ja, det smaker faktisk sånn. Ikke godt. Så derfor bestemte jeg meg for å nekte å spise.
Jeg la meg ned foran matfatet mitt med labbene oppå snuten min for å gjøre det overtydelig at det der, det vil jeg ikke ha. Ikke. Det er kjip og smakløs mat for en jeger som har slurpa i seg smøremyke delikatesser til middag opptil flere ganger den siste måneden. Hva er det hu dama innbiller seg egentlig, der hun selv gafler innpå digre pizzabiter med sopp, løk og rennende ost. Det vanket ikke så mye som en liten smaksprøve på meg, selv om jeg så på henne med store, brune, og veldig pene øyne.
Hun reagerte heller ikke
stort da jeg la meg ned med labbene på snuten. Så jeg begynte å pipe litt for å se om det kanskje kunne hjelpe. Og det gjorde det. Hun ilte til, virket veldig bekymret, men lot som om hun ikke skjønte at jeg var svært misfornøyd med matserveringa. Jeg kikket ned på den kjedelige matskåla, snuste litt på de knusktørre bitene hun kjøper hos dyrlegen, og la meg ned med labben over snuten igjen. Mat fra legen. Alle skjønner jo at det ikke kan være spesielt velsmakende. Bra for tenner og pels, men det er ikke akkurat snakk om fristende nytelser fra Meny.
Da skjønte hun det. Kjøleskapsdøra ble åpnet, den jeg aldri får til å åpne, og der, der fant hun frem et par spekepølsebiter. Det er jo ganske godt. Det er riktignok ikke det samme som postei, eller pizza, men helt greit hvis det bare er mange nok. Og så var det akkurat det da. To små biter la a mamma sammen med maten min. To biter du. Jeg fikk snappa dem til meg på et blunk. Kun dem. Så satte jeg meg på mitt fineste vis. Kikket opp på mamma, så ned på matfatet, og opp på mamma nok en gang. Kjøleskapet ble åpnet på nytt. Og der. Der kom den fabelaktige hundeposteien. Selveste jegergryta.
Da ble jeg glad. Og vi er venner igjen.
Hilsen Theo
hjem@adresseavisen.no