Det kan selvsagt gå helt fint. Da Per Ciljan Skjelbred var like gammel, fikk han en telefon fra selveste Rune Hauge, agenten alle norske fotballspillere ønsket skulle ringe den gangen. «Nei takk, jeg trenger ingen agent», svarte Per høflig og la på røret.
Enkelte har forutsetninger for å mestre livets utfordringer.
Lille Per fra Lade kjempet seg besluttsomt tilbake etter overfallstaklingen og beinbruddet mot Olympiakos da han var 18 år. En ny test dukket opp da noen dekorerte svingtribunen på Lerkendal med svære bilder av ham og Steffen Iversen. Om selvbildet tåler daglige passeringer av idoliserende veggpryd, kan slike prosjekter påvirke lagkameratene og omgivelsene. Per håndterte både dyrkingen og den seinere motgangen etter at han kom til Tyskland. Nå er han blitt en anerkjent klassespiller i Bundesliga. Perspektiv, tålmodighet og evne til å jobbe hardt fungerer også i fotball.
Denne sommeren har en lyshåret 15-åring fra Drammen fått mer oppmerksomhet enn resten av Tippeligaen til sammen. Med ballen limt til venstrefoten har han flere ganger kjørt slalåm igjennom en krattskog av motspillere, og funnet dobbelt så gamle lagkamerater med smarte pasninger. 13.april ble Martin Ødegaard historiens yngste spiller i norsk toppserie, 16.mai ble han yngste målskårer. Kanalen C More samlet skryteklipp fra de 596 minuttene han har rukket å spille for Strømsgodset i Tippeligaen hittil. Over en million mennesker har sett filmen på nettet.
Martin Ødegaard er et sjeldent talent til å være norsk. Men er det realt å utrope ham til en ny Messi, kreve landslagsplass straks og øremerke ham for Barcelona?
En gang for lenge siden dukket det opp en lovende spiller i Telemark som het Tommy Svindal Larsen. Han var en begavet tekniker som gjorde ting med ballen som andre ikke klarte. Svindal Larsen fikk en bra karriere i tre norske klubber og tyske Nürnberg. Men han huskes fortsatt for Dagbladets oppslag da han var 18 år: «Han er Guds gave til fotballen». Den forventningen kunne han ikke leve opp til.
Når landslaget har vært uten et sluttspill i fjorten år og norske klubber stadig snubler i kvalifiseringen til de gjeve turneringene i Europa, såres stoltheten. Vi er et lite land, men vil så gjerne hevde oss. Vi trenger noen stjerner å skryte av.
Da Strømsgodset besøkte Norway Cup forrige uke var det kaos rundt Martin Ødegaard, med mobilselfies og autografer. 15-åringen smilte og skrev.
I gamle dager regjerte legendariske Alex Ferguson i Manchester United. Der fikk ingen dyrke de store talentene som kom opp fra klubbens akademi. Ryan Giggs og David Beckham ble effektivt skjermet for all presse de første årene. De skulle bli etablerte førstelagsspillere med ballast før sir Alex lot dem møte offentligheten. Han beskyttet dem, fordi de skulle konsentrere seg om fotballen. Siden har i hvert fall Beckham tatt igjen tapte medieoppslag.
Når et talent dukker fram i Norge, kappes folk om å skru opp forventningene. Det haster med landslagsdebut og en rask overgang til utlandet, før det klamme norske sosialdemokratiet rekker å ødelegge spillerens naturlige talent med sine likhetsprinsipper.
Martin Ødegaard har gode forutsetninger for å takle hysteriet. Faren har alle referanser fra sin tid som midtbanesliter i Godset. Familien lokkes neppe av snarveier og velger helt sikkert en klok karriereplan. Martin selv er skoleflink, trygg og rolig.
Men han begynner på videregående først nå i høst. Og hyllestene i full offentlighet kan gjøre motbakkene tyngre å gå. For motbakker kommer, selv for den som har teknikk og forståelse langt over nivået til andre 15-åringer.
Det er fortsatt et stykke fram til Lionel Messi.