Som heldig far til fem har jeg sittet med hjemmelekser og lærebøker i mange år. Jeg blir fortsatt provosert av hva skolen mener elevene trenger av kunnskap og av hvordan kunnskapen formidles. Mine håpefulle har hatt mange flinke og greie lærere, det er ikke det. Og det er jo ikke lærerne som bestemmer hva som skal læres, men de har betydelig innvirkning på hvordan læringen skjer.
Jeg mener de ti første årene på skole dreier seg like mye om dannelse som om detaljerte fakta og eksakt kunnskap. Kunnskapen er et redskap til forståelse av det samfunnet vi lever i. I gamle dager, da jeg gikk på skolen, het det at skolen skulle gjøre oss til «gangs menneske». Etter hvert skal du praktisere det du har lært på skolen i arbeidslivet. Det er først da du lærer hvor lite du egentlig kan.
Jeg har en barnslig glede av å teste voksne og velutdannede folk om fakta som skolebøkene er fulle av. Hvor mange jøder er det i verden, hvor bor de, hva heter deres hellige bok, og hvorfor har de to kjøleskap? De aller fleste er ganske langt unna de rette svarene.
Du kan sjøl prøve å teste kunnskapen om de andre store religionene – det er ikke mye som sitter igjen. Kanskje er det heller ikke så viktig å vite detaljer om islamsk lære hvis det ikke hjelper deg til å forstå overgrepene i Gaza, Syria eller Irak.
De fleste av oss vet noe om skuddene i Sarajevo for hundre år siden, men egentlig lite om hvorfor noen skudd førte til en verdenskrig. Igjen er lærebøkene opptatt av hvor mange som døde, og hvem som holdt med hvem. Men kan det fortelle oss noe om uroen på Balkan i vår egen tid, eller nasjonalismen i Ungarn?
Jeg har jobb i norsk oljevirksomhet, og er faktisk stolt av det. I lærebøkene er det noen snaue kapitler om oljeeventyret i Norge, ofte mindre enn det er om problemene med næringen. Det er like mye om energi fra sol og vind, men lite om subsidiene disse energikildene får.
Det er ikke utfyllende kapitler om hva oljenæringen gir av ringvirkninger i leverandørindustrien. Oppdrettsnæringen får heller ikke så stor plass. Det er i det hele tatt lite om hva vi lever av her i landet, hva som gir inntekter til lærebøker og lærere.
Det er lite om at noen næringer må ha store overskudd for å finansiere velferdsstaten. Vi kan gjerne leve for subsidierte næringer, men ikke av disse næringene. Det er ikke en sann formidling av det samfunnet ungdommen skal ut i, det er ikke rart mange vil til medier og kommunikasjon. Det er også lite i skolen om gjeld, renter og avdrag. Det nytter ikke å være gode i matte hvis du ikke vet hva du skal bruke det til.
I dag har nesten alle over tolv år mobil og nettbrett, men jeg ser heller ikke mye læring i kildekritisk bruk av det som formidles på nettet. Den voldsomme opptattheten av fakta virker enda mer malplassert når kunnskap kan hentes på nettet med noen tastetrykk. For ti-femten år siden måtte vi ha kunnskapen i bøker – slik er det ikke lenger. Hva er så viktig med masse fakta når de fleste av oss glemmer det når prøven er ferdig?
Nå kan det hende at de røde pennene kvesses på lærerværelsene, for de bruker vel rødpenn fortsatt. Det finnes sikkert bøker som er bedre enn de jeg har sett. Det kan sikkert være argumenter for at det er nødvendig å vite detaljer om fotosyntesen og hjernens fysiologi. Men det viktigste er at hjernen hjelpes til å forstå, til å se sammenhenger og forklare samfunnet som elevene skal møte. Den detaljerte kunnskap bør først prentes inn når det er bruk for den.
Jeg snakker ikke her om den viktigste kunnskapen; det å lese og skrive. Hvis du først kan lese, skrive og formidle er du klar for kunnskapsløftet.
Streikende eller ikke; jeg ønsker lærerne lykke til med skoleåret. Så får det være at jeg ikke helt har forstått det opprørende i streiken. Det må da være viktigere spørsmål å ta opp i skolen enn hvor læreren sitter, og når læreren jobber? Hvis det blir aksjon for å endre innhold i skolen, og for en ny form for læring, stiller jeg opp med full støtte.