Den islamske stat (IS) erobrer stadig nye områder i Irak og Syria. Ved siden av å forårsake menneskelige lidelser, raserer jihadistene også en uerstattelig del av vår historiske kulturarv.

Kontrasten kunne knapt vært større. Mens rabiate jihadister har herjet i Irak og Syria, tilbragte jeg sommeren i Oslo. Et besøk ved Astrup Fearnley-museet satte allikevel nyhetsstrømmen i perspektiv. Anslem Kiefers monumentalskulptur «High Priestess/Sweistromland» (1986–89) ble en tankevekker.

Det er en enorm bokhylle, med omtrent 200 gedigne bøker i bly. På den ene siden står ordet «Tigris», på den andre «Eufrates». Kunstverket refererer til kulturarven fra Mesopotamia, i dagens Irak. Her ble grunnlaget for skriftspråket vi bruker lagt. Gresk, keltisk og norrøn mytologi er alle påvirket av ti tusen år gamle sumeriske og assyriske gudeskikkelser. Området ble senere møteplass for de monoteistiske verdensreligionene. Sekter av ymse slag har røtter til eldgamle tider.

Fordrivelse av minoriteter, rasering av historiske artefakter og innføring av sharia-lover: Med utbredelsen av den Islamske Stat (IS), fremstår de utbrente bøkene i Kiefers bokhylle som skremmende profetiske.

Etter halshuggingen av den amerikanske journalisten James Foley har mange endret sine profilbilder på sosiale medier til svart. Men reaksjonen stikker dypere enn det bestialske drapet på en vestlig journalist. Bilder av et tusentalls yazidier som ble jaget og etterlatt for å dø på Sinjar-fjellet og jihadistenes merking av kristnes hus i irakiske byer med bokstaven N (noun), har gjort inntrykk.

Årsaken er at det står i diametral motsetning til det vi står for. Jihadistene spiller selv på fiendebildet. Da de i sommer sprengte profeten Jonas’ grav i Mosul, forklarte Sam Hardy, professor ved det amerikanske universitetet i Roma, at dette reflekterer IS' ønske om å ødelegge «stort sett alt som er omtalt i Bibelen». Bibelskikkelsen Jonas er imidlertid også profet i sunnimuslimsk tro. Avvisningen er total, til det absurde.

Så er det oss. Mediedekningen av jihadistenes fremferd fremstår allikevel som blasert, iallefall sammenlignet med dekningen av krigen på Gazastripen. Drapet på Foley vitner om vanskelige, for ikke å si prekært farlige arbeidsforhold for journalister. I kontrast til engasjementet for palestinerne på Gaza, fremstår imidlertid passiviteten til kirkelederne som særlig påfallende.

For ikke bare utsettes kristne trosfeller for forfølgelse og regelrett folkemord. Den tidligkristne orientalske kirken, grunnlaget for vår europeisk-kristne kulturarv, står i reell fare for å utryddes.

– Hvis vi demoniserer islam generelt, risikerer vi å bidra til en forgiftning av forholdet mellom kristne og muslimer i Midtøsten. Det var forklaringen til Roskilde-biskop Peter Fischer-Møller da danske Kristelig Dagblad spurte om tausheten. Foleys svartkledde bøddel snakket med britisk aksent. Det er ingen hemmelighet at noen europeisk ungdommer, også norske, faller for ideologien og støtter og kriger for IS. Hvorvidt den lunkne mottakelsen også bunner ut i frykt for å antenne spenninger her hjemme, er derfor et åpent spørsmål.

Unnfallenhet og taushet er allikevel sjeldent en bedre strategi mot totalitære ideologier, enn konfrontasjon og fordømmelse. Det har historien vist. De enorme menneskelige lidelsene i kjølvannet av jihadistenes fremferd er åpenbare. Idet mandéere, assyrere, yezidier og andre særegne minoritetskulturer trues: IS' herjinger er også lite annet enn et gedigent bokbål, der minner fra vår sivilisasjons vugge er i ferd med å utraderes.

Mørket senker seg over det gamle Mesopotamia. På Astrup Fearnley-museet i Oslo står et kunstverk med forkullede bøker som en stille påminner.

karin.abraham@gmail.com