Scenarioet begynner å bli velkjent. Kommunestyret vedtar å legge ned en skole. Ofte etter mye protester og politisk strid. Skolen ligger gjerne i en av kommunens utkanter og nedleggelsen trykker på langt flere knapper enn de rent skolefaglige. Ofte oppleves nedleggelsen som et angrep på hele bygda.
Over hele landet har mange nedlagte skoler fått et nytt liv. Grendesamfunn og foreldre har rett og slett nektet å akseptere kommunens vedtak og har tatt saken i egne hender. De kommunale skolene står opp av asken som fugl Føniks, som oftest i Montessori-drakt. Dette skyldes neppe en stor interesse for alternativ pedagogikk.
Den rødgrønne regjeringen gjorde nåløyet smalere for dem som ville etablere privatskole. For å få statstilskudd, må skolen tilby et religiøst eller pedagogisk alternativ. Per i dag er Montessori- og Steinerskolen de eneste pedagogiske alternativene som er godkjent. Av disse oppfattes Montessori-skoler som mest lik den norske offentlige skolen og minst komplisert å starte opp. I tillegg står det et fikst ferdig og tomt skolebygg å flytte inn i.
Meldal er skueplass for et skoledrama som ikke er unikt. Politikerne i Meldal gjorde et dristig grep da de med knappest mulig flertall valgte å legge ned de fire skolene i kommunen. De ville utnytte ressursene bedre og samle alle elever i en nybygd storskole i kommunesenteret. Men alt gikk ikke etter det politiske flertallets plan. Situasjonen blir krevende når de fleste foreldrene i grendesenteret Løkken sender barna sine til den private Montessori-skolen.
Eksemplet Meldal viser hvor utfordrende det lokale selvstyret kan være. Denne kilen inn i kommunens myndighet, gjør det svært vanskelig for kommunen å planlegge både skolestruktur og samfunnsutvikling. Argumentene for en skolenedleggelse spriker, men det koker ofte ned til kvalitet og økonomi. Ikke sjelden henger dette tett sammen.
Ofte er det betydelige ressurser å spare på å slå sammen skoler. Klasser kan fylles opp, lærerressursene utnyttes bedre og man slipper å drifte skolebygg. Derfor er det som regel også økonomi som blir tunga på vektskåla når kommuner velger å saldere magre budsjetter med en skolenedleggelse eller to. Slik sett ofres en skole for å gi bedre kvalitet til alle skoleelevene i kommunen. Men når privatskoler starter opp, mister kommunen all innsparing. Offentlig godkjente privatskoler får et statstilskudd som tilsvarer 85 prosent av de gjennomsnittlige driftsutgiftene. De fleste klarer, ofte i kombinasjon med skolepenger og dugnadsaktivitet, å drive skolen videre med disse inntektene.
Det er imidlertid sjelden at kvalitet ikke er en viktig del av begrunnelsen for å legge ned en skole. I mange tilfeller blir det hevdet at de minste skolene ikke klarer å gi ungene et godt nok pedagogisk, faglig og sosialt miljø. Det blir for få elever og lærere til at undervisningen blir god. Ofte sliter de samme skolene med rekruttering av lærere. Lite stabilitet gjør ikke kvaliteten bedre. Kritikerne hevder på sin side at de små skolene klarer seg vel så godt som de store. Noen fasit finnes ikke.
Tradisjonelt ble Montessori-skoler startet med et genuint ønske om å utvikle et pedagogisk alternativ. Det er neppe tilfelle for det store flertallet av nedlagte grendeskoler som gjenoppstår i Montessori-drakt. Allerede i skolestrukturdebatter i det ganske land trues det med at «legger dere ned skolen så oppretter vi Montessori-skole». Da vet de at kommunen havner i kattepina. Ikke sparer de penger og grenda splittes.
Men det er likevel umulig å klandre foreldrene. Det følger ofte et engasjement rundt de private skolene som den offentlige skolen bare kan drømme om.