Og ensomt er det riktignok, rommet er ingenlunde fullt av samtalepartnere dessverre/heldigvis. Men at man derfor er utestengt fra menneskene er ikke riktig. Tvert i mot – hjelperne – ja, hvilket ord – hjelperne er der som følgesvennen i eventyret – alltid i nærheten av deg. Jeg har også mine – regnskapsfører for eksempel, som mildner min tilværelse over all måte. Jeg, som selvsagt er bortimot idiot hva pc og annen teknologi angår og som absolutt ikke vet hvordan man «betaler over nettet», et uttrykk som for meg er ren science fiction – jeg sender bare alle mine uhorvelige regninger til ham som gjør alt – og ikke bare det, men også alt mulig annet. Og jeg vet at uten dette ville mine bilder stort sett vært umalte. For tro det eller ei, også jeg driver en bedrift, og egentlig maler jeg bare i pausene og uten ham ville jeg ikke fått malt i det hele tatt. Det helt rimelige ville derfor være at min regnskapsfører også signerer mine bilder, han til venstre, jeg til høyre.
Men ikke bare ham, hva med Egil, min fotograf, venn og forkledde prins. Alltid blid, alltid villig, alltid hjelpsom, alltid rede. En ypperlig fotograf uten hvilken mitt vennskap og jeg selv hadde vært temmelig redusert. Og de andre, min gallerist som vet alt om også de praktiske gjøremål, nevnes må de alle. Har mine lesere sett de moderne lyspærer eller enda verre, lysrør? Jeg ville levd i stummende mørke var det ikke for mine hjelpere. Og alle andre – naboer som skuffer sne og klipper gress, eller ringer meg når bilen min har stått to timer og gått på tomgang – ja, kort sagt.
Også damene – hva skulle man gjort uten damer? Eller som Benny Andersen sier: «Det kan være meget besværlig med damer, men umulig uten.» Ja, den første enestående først, men også den andre enestående eller tredje enestestående o.s.v., o.s.v. Ja, for eksempel – det ringer på døren og utenfor står nettopp en dame, med brød og kaker, grønnsaker, poteter, kylling og blomster. Ja egentlig skulle de alle signere mine bilder. Jo, de skulle, bare synd at det da antagelig ikke ble plass til selve bildet.
Stor blir min forundring når jeg da i Midtnorges frie stemme – ja selve Adresseavisen – leser at «kunne ikke Bleken nå finne seg noen ordentlige venner som vlle ta ham i hånden og lede ham den siste etappe, geleide ham så han kunne finne den rette vei – det måtte vel være mulig».
Men egentlig, ja egentlig står det jo ikke så bra til. Heller får man lyst til å rope «Nicht diese Töne!». Ikke for å delta i gleden, men da heller ta den tilbake som komponisten i Dr. Faustus. For vi lever sannelig i en ghetto her oppe, en velstandsghetto med vanviddet omkring oss nær sagt på alle sider. Og derfor i all enkelthet denne hyllest til hjelperne.