Det er på oppløpssiden kampen skal vinnes, skrev Erik Eide i Aftenposten denne uken. Han er OL-ansvarlig i Norges idrettsforbund og glad i gode minner. Innspurten til Bjørn Dæhlie på femmila i Nagano i 1998, for eksempel. Den vant vi, erindrer Eide. Eller Oddvar Brås berømte spurt i Holmenkollen i 1982 etter at staven brakk. Den vant vi også.

Men ettersom det har rent en del svette i havet siden den gang, kan vi kanskje hente fram en ferskere metafor:

Synet av Runa Skrove Falch da hun løp i mål på 10000 meter under EM i friidrett for to uker siden, var gripende. Hun lå seks minutter bak vinneren og fire minutter bak nest siste deltaker, likevel bar applausen fra publikum på stadion i Zürich henne de siste tunge meterne. La oss vise like god sportsånd som sveitserne. La oss alle reise oss og klappe inn Norges idrettsforbund. De har for lengst tapt kampen om OL i Oslo i 2022, men de fullfører løpet.

Det er som kjent håp så lenge liket hoster, og torsdag morgen harket OL-direktør Eli Grimsby stygt. VG hadde presentert en ny, nasjonal måling som viste at oppslutningen om Oslo-lekene fortsetter å synke. Bare 30,2 prosent støtter nå søknaden. Enda verre er tallene i en måling utført for Bergens Tidende. Der sier bare 26 prosent ja. Grimsby trøstet seg med at de selv hadde fått en måling som viser en ja-andel på 35 prosent. «35 prosent er mange», sa hun til NRK.

Det er jo sant nok. Men fullt så mange som 56,4 prosent (nei-flertallet i VGs måling) eller 65 prosent (nei-flertallet i Midt-Norge og Nord-Norge i BTs måling), er det jo ikke. Selv en OL-direktør burde innse at hun har en dårlig sak når trønderne sier nei til et skistevne.

15 nasjonale målinger er gjennomført siden et knapt flertall i september i fjor sa ja i den lokale folkeavstemningen i Oslo. 15 ganger har det nasjonale flertallet sagt nei. Det er nei-flertall i alle landsdeler, nå også i Oslo. Eli Grimsby dytter ungdommen foran seg, men sju av åtte ungdomspartier har sagt nei (Unge Høyre er alene om å ha fyr i fakkelen).

Arbeiderpartiets idrettspolitiske talsperson, Rigmor Aasrud, sier at partiet ikke lar seg styre av meningsmålinger, men seks av Arbeiderpartiets fylkeslag har vedtatt å gå mot søknaden (to, Oppland og Oslo, har vedtatt å støtte den). Lar de seg styre av partiets organer?

Idrettspresident Børre Rognlien sa i 2012 at minst 60 prosent av folket må stå bak en søknad. Etter at dette håpet forvandlet seg til en vakker, rød sky, omdefinerte han kravet: Nå er det nok at 60 prosent av stortingsrepresentantene er for. Høyre og Ap har tilfeldigvis 60,9 prosent av de 169 i Stortingssalen.

Jonas Gahr Støre vil helt sikkert tørre å ta debatten, men håper nok at regjeringen konkluderer med at det ikke er politisk grunnlag for å innvilge garantien. Da kan han klage høylytt på en regjering som ikke er enig med seg selv, og stille sukke lettet over at han slipper å lede partiet gjennom en opprivende sentrum-periferikonflikt.

Dessuten begynner han å gå tom for argumenter. OL-komiteen sier at reiselivsnæringen vil tjene på arrangementet, men forskerne sier at det slett ikke stemmer. Kulturministeren påstår at hun kan påvirke IOC, men har undertegnet et brev der hun forsikrer IOC om at det er deres regler som gjelder. Vinternasjonen Norge må ta ansvar for å arrangere lekene, sier Idrettsforbundet. Men det har vi gjort to ganger allerede, mens vinternasjonene Sverige og Finland aldri har vært arrangører.

Idrettsforbundet ber staten garantere for 35 milliarder kroner og later som om vi ikke alle sammen vet at den gjennomsnittlige budsjettsprekken for tidligere leker er 179 prosent, som blir 65 milliarder, mens Lillehammerbudsjettet sprakk med 277 prosent, som blir 97 milliarder.

Finansminister Siv Jensen har ikke sagt nei slik politikere ofte gjør, med lygekryss på ryggen og reveutgangen klargjort og åpen. Hun har selv formulert setninger som i realiteten gjør det umulig å stå ansvarlig for en garanti: «Meningsmålingene viser ganske så tydelig at det norske folk ikke aksepterer disse kostnadene for et OL i Oslo. Jeg er enig med dem. Nå er det på høy tid å skrinlegge OL-søknaden i 2022.» (VG 16. juni). Og i tilfelle Høyre skulle forsøke å kjøpe hennes støtte: «Det går ikke an å endre et landsmøtevedtak. Hva vi mener er helt udiskutabelt.» (VG 4. mai).

Presser Høyre gjennom et ja, med støtte fra et splittet Arbeiderparti, presser de også fram en regjeringskrise, mener Dagsavisens Arne Strand.

Kanskje, men dette er skrivebordfantasier. «Håpet er nesten ute for et vinter-OL i Oslo i 2022», sier Svein Harberg, Høyres leder av Kultur- og familiekomiteen. Slik snakker bare en politiker når håpet allerede er ute. Regjeringen kommer ikke til å gi noen garanti, fordi den er like dyr innad.

Dagbladet spurte i mai 923 tillitsvalgte i Høyre hva de mente om statsgarantien: 56,3 prosent nei, 33,9 prosent ja, Høyre-folk er nesten på desimalen som folk flest.

Siden den gang har motvinden ult rundt hjørnene på Idrettens Hus. Hvorfor skulle de som har vinden i ryggen, endre retning?

OL-aktivistene fikk etter folkeavstemningen i Oslo et år på seg til å overbevise stortingsflertallet, og i det minste skape en gryende oppslutning i resten befolkningen. I stedet mistet de flertallet selv i søkerbyen. Det ble ingen Dæhlie-spurt og ingen Brå-opphenting, men en reprise av stafettene i Sotsji: Null glid og tunge glipptak.

Men nå er det heldigvis snart over.

sven.egil.omdal@aftenbladet.no

Følg på twitter.com/svelle