Jeg sniker meg inn på bakerste benk i auditorium D1 på Dragvoll. Det store amfiet er mer enn halvfullt av studenter. Foreleseren snakker om islandske ættesagaer og hva som kjennetegner sagaenes fortellerstil.
En del av de 70–80 ungdommene i salen er muligens fremtidige lærere eller forlagsansatte. Noen få gjør kanskje karriere ved et universitet, mens andre hopper av og gjør noe helt annet.
Kunnskapen om «Gunnlaugs saga», som de forhåpentligvis skaffer seg denne dagen, blir et lite skritt i en kortere eller lengre akademisk løpebane – og kanskje også en påminnelse om at litterær kompetanse lønner seg. Vi har nemlig nettopp fått høre at sagaens Gunnlaug Ormstunge oppnådde både rikdom og høy status fordi han var en usedvanlig flink skald.
I disse yrkene er det størst mangel på arbeidskraft
Status og utsikter til god lønn er like attraktivt i dag, og det veier tungt når unge skal velge yrkesvei.
Aldri før har så mange tatt høyere utdannelse. Mastergraden er snart den nye artium, og du må nesten ha doktorgrad for å kunne gjøre akademisk karriere. Hvermannsen er blitt akademiker.
Samtidig forteller Statistisk sentralbyrå at vi i fremtiden vil få mangel på fagarbeidere og for mange akademikere uten profesjonsutdanning.
Tømrermester Ole Thorstensen skrev i siste ukes utgave av Morgenbladet et essay han kalte «De manuelle».
Her sammenligner han de manuelle og de akademiske yrkene. Han hevder at akademikerne ikke bare har bedre lønn, sunnere arbeidsforhold, bedre muligheter og høyere anseelse, de legger også premissene for hvordan «de manuelle» skal utdannes og utføre arbeidet.
Thorstensen mener det norske samfunnet er gjennomsyret av et tydelig klasseskille der akademikerne står over kroppsarbeiderne.
Han har langt på vei rett. Klasseskillet er først og fremst sosialt, den gamle respekten for lærer, doktor og prest sitter i.
Selv om det høye antallet studenter har gitt kraftig inflasjon i verdien av en universitetseksamen, virker det fortsatt som om en hvilken som helst mastergrad er mer verdifull enn et mesterbrev.
Adresseavisen har nettopp startet en serie som handler om yrker med lav status.
I tillegg til å undersøke hvilke yrker som folk flest opplever som lite attraktive, er hensikten å vise at mange av de mest samfunnsnyttige yrkene har ufortjent lav anseelse.
Noen mener at avisen med dette stigmatiserer og nedvurderer yrker som allerede sliter med omdømmet.
Dette er misforstått omsorg. Fordommer bekjempes lettest med lyset slått på. Da er det oppløftende å lese om renholderne som er stolte av yrket sitt og som fremhever de mange viktige oppgavene de utfører.
At akademisk utdanning og kunnskap alltid står sterkere og blir mer respektert enn kompetansen til «de manuelle» er neppe en sannhet i absolutt alle sammenhenger:
Da jeg for noen tiår siden bodde på Fosen, hadde jeg mye kontakt med en mann som bare hadde folkeskole. I likhet med mange bygdefolk, var han en mangesysler. Han kunne bygge båter, han kunne pløye, harve og så, han kunne bygge hus og snekre møbler, han kunne felle trær og sage tømmer, han kunne mure, han kunne bytte motor på en bil, han kunne sveise. Det meste av dette behersket han som en fagmann.
Når han også hadde ordet i sin makt og var et oppkomme av lokalhistoriske fortellinger, er det ikke fritt for at jeg måtte spørre meg: Hva har egentlig jeg å skilte med?
At jeg kunne litt fremmedspråk, kjente til bakgrunnen for «kriseforliket» i 1935 og hadde lest noe av Dostojevskij, ble ikke så veldig relevant. I de sammenhengene vi møttes, var han autoriteten og jeg læregutten.
På individnivå, særlig innenfor den maskuline sfære på bygda, er jeg i tvil om akademikeren automatisk oppnår større respekt enn den dyktige tømreren eller mekanikeren som fikser «alt».
Så er det da også ganske mange mannlige akademikere som først når de, med sin lett dilettantiske hobbykompetanse, klarer å bygge garasje eller hytteanneks, føler seg som et ekte mannfolk. Idealet i dag er å beherske begge arenaene.
Når jeg framsnakker de manuelle yrkene, er det selvsagt ikke fordi jeg avviser at vi trenger flere med høyere utdanning. Fremtidens Norge må ha dyktige fagpersoner på alle områder, enten de er ingeniører, arkitekter, leger, lærere, logopeder, markedsøkonomer, kunstnere, biologer, webdesignere, lingvister, jurister eller historikere. Vi trenger «papirflyttere» også, effektive saksbehandlere og planleggere.
Men er det så sikkert at det er fornuftig at over halve ungdomskullet begynner på universitet eller høyskole? Det er ikke samsvar mellom antallet studenter på «spennende studier» og samfunnets reelle behov. Noen må jo fortsette å bygge landet rent fysisk, med hammer, spade eller gravemaskin. Noen må ta seg av oss når vi blir hjelpeløse. Uansett hvordan fremtiden måtte se ut, trenger vi håndverkerne, sjåførene, anleggsarbeiderne, renholderne og ikke minst omsorgsarbeiderne.
Dette er yrker og samfunnsoppgaver som må få et kraftig løft. Da må status, og kanskje også lønnsnivå, heves betydelig.
Selv om ikke alle som søker seg til universitetene, har noe der å gjøre, er det neppe det som er hovedproblemet. Den største utfordringen er at altfor få velger yrkesfag og ikke minst at frafallet er for stort. Da må politikerne snart lykkes med sine forsøk på å forbedre utdanningen.
Med «Reform 94» ble teori og allmennkunnskap sterkere vektlagt enn praktisk, yrkesrettet opplæring. Hensikten var god, men resultatet var tvilsomt. «Kunnskapsløftet» som kom i 2006, endret ikke vesentlig på dette.
For ett år siden ble stortingsmeldingen «På rett vei» vedtatt. Den hadde blant annet følgende målsetting: «Opplæringa skal verte meir variert og praksisnær for å treffe alle elevar slik at fleire fullfører utdanningsløpet».
Det er for tidlig å si om dette lykkes, men det er tragisk hvis vi ikke klarer å lage en skole som er meningsfull og nyttig også for dem som ikke har anlegg for eller er interessert i en akademisk karriere.
Et grunnproblem kan være at yrkesopplæringen er akademisert. Det vil si at fagene er bygd over den akademiske lesten, uten at det blir tatt nok hensyn til at håndverk og praktiske ferdigheter læres fundamentalt forskjellig fra teoretiske fag.
«Handlingsbåren kunnskap» er et relativt nytt begrep som har bidratt til en bevisstgjøring. Egentlig er det selvsagt: Skal du lære et manuelt arbeid, der du bruker kroppen, hendene og sansene, må du lære det ved å gjøre det sammen med en som kan det. Du må se, prøve, erfare og prøve på nytt. Først da er du motivert for teoretisk bakgrunnskunnskap og kan få fullt utbytte av den. Handlingen styrer resultatet. Ballettdansere, kunstmalere, musikere og idrettsutøvere lærer på samme måte.
Ungdommene jeg møtte i auditorium D1 på Dragvoll fortjener all mulig anerkjennelse for studievalg og faglig nysgjerrighet. Men det de begir seg inn på, er verken mer krevende eller mer samfunnsnyttig enn det å tilegne seg ferdighet og kompetanse i et praktisk fag.