Den gamle scene på Trøndelag Teater er valgt som åsted for nydramatiseringen av Kristian Kristiansens mest kjente roman. Kombinasjonen gjør at det er lett å forvente en tradisjonell og eksplisitt trondhjemsk forestilling. Vi ser for oss et kostymedrama som oser lokal forankring og historie, kanskje også effektivt, pedagogisk skoleteater.

Slik er det slett ikke. De syv skuespillerne og ene danseren er alle i scenebildet hele tiden og går i moderne, funksjonelle klær. Det som finnes av kostymeskift gjøres for åpen scene. Scenografien er hyperenkel, begrenser seg til brede trappetrinn og noen enkle figurer i tre, samt enkle lyseffekter.

Historien fra boka den første boka om hittebarnet Adrian Posepilt formidles via dialoger, men bindes sammen av en allvitende fortellerstemme som deles mellom aktørene. Her brytes «show don't tell»-tesen så mye, og så konsekvent, at vi venner oss til det, vi godtar det. Det er syv (åtte) fortellere på scenen som dels er inne i rolleskikkelser, dels tydelig er andrehånds formidlere. Når Adrian Posepilt får flotte nye klær i gave, forteller han at han tar dem på seg, men han går rundt i det samme hvite undertøyet.

At scenografien og kostymene er såpass frigjort fra tidsepoke og geografi, gjør at fokuset legges mer tydelig på Adrian Posepilts eksistensielle drama.

Vi føler fortsatt på livsvilkår og de kraftige klasseskillene i Trondheim på tampen av 1600-tallet, og vi er med på hvordan den store bybrannen endret livsbetingelsene drastisk. Men hovedfokuset er hittebarnets vei til å definere sin identitet. Hvem er jeg? Hvem var min mor? Hvorfor ville hun ikke ha meg?

Adrian (Mads Bones) er babyen som blir funnet i en kurv, som vokser opp sammen med de hjemløse kvinnene i Verkshuset – en oppvekst preget av kjærlighet, også fra Veksthusets bestyrer Tosten (Harald Brenna). Adrian har mange og tydelig evner, blant annet synger han svært vakkert – noe som kommer han til gode når han etter bybrannen og Tostens død blir en av posepiltene, de hjemløse barna som går i gatene og synger og tigger.

Mads Bones står kanskje i fare for å bli lokalt overfokusert, ettersom han kommer rett fra visvas på Sverresborg og dessuten for mange publikummere sitter fersk i minnet som Bør Børson. Men han har gått til arbeidet med alvor og gjør en sterk og fin Adrian Posepilt. Det er ikke mye Monty Python å spore her. Noen av forestillingens mest intense øyeblikk er de dynamiske kjærlighetsscenene med tjenestejenta Randi (Silje Lundblad).

Janne Kokkin står for et annet høydepunkt med fint balansert humor i rollen som den tyske kjøpmannsfrue Barbara Brouer.

Martha Standall har den mye mer utakknemlige oppgaven å fremstille stykkets morsskikkelse, en dansende beskyttende engel som vokter over Adrian i kritiske faser i livet. I en ellers nøktern fortellerstil fremstår den dansende skikkelsen som et forstyrrende fremmedelement.

Stykket introduserer seg selv på en ganske kaotisk og stivt teatralsk måte, men det går seg til. Etter hvert som vi blir blant til fortellermåten begynner historien å angå oss, og enkeltscener har nerve og intensitet.

Men slutten fremstår som uforløst, det blir påstått at noe vesentlig har skjedd i Adrians liv, at brikkene i hans personlige puslespill har falt på plass, uten at vi helt skjønner hvorfor og hvordan.

Det sies fra opplyst hold at det enkleste er det beste. Det kan i mange tilfeller også være det modigste.

Det eneste som er helt sikkert er at det enkleste er det rimeligste. Det gir mye teater for pengene. Men: Ved å skrelle bort all staffasje står du igjen med fortellingen om en gutt på jakt etter hvem han er, et eksistensielt skjebnedrama. Det stiller store krav til teksten, og jeg er jeg er usikker på om Kristian Kristiansens roman har kunstnerisk dybde nok til at den rettferdiggjør valgene som er gjort her. Kanskje oppsetningen kunne hatt godt av litt staffasje?

Anmeldt av OLE JACOB HOEL