Den siste helga i august bød på en uventet hetebølge. En jentegjeng med streikefri spiser softis på en benk i byen. Verken sommeren eller skoleferien har tatt helt slutt. Avstanden fra dovne Trøndelag til brutaliteten i Midtøsten er lang, men likevel kort. Borgerkrig i Syria, etnisk rensing i Irak, opptøyer i Egypt. Norske ungdommer som slåss for ekstremister i Syria. Hva er det egentlig som skjer med verden?
Få er mer kvalifisert til å mene noe om dette enn kvinnen jeg snart skal møte. Shirin Ebadi var Irans første kvinnelige dommer, men ble både fengslet og avsatt etter at Khomeini tok makten. Nå lever hun i eksil på grunn av sitt arbeid for menneskerettigheter. I dag er hun på besøk i Trondheim. Hun liker slett ikke det hun ser rundt seg.
– Midtøsten kan eksplodere når som helst. I noen land har det allerede skjedd, det kan fort spre seg.
I 2003 fikk hun Nobels fredspris. Mange trodde at det skulle være et gjennombrudd for kvinner og demokrati i Iran. Slik har det dessverre ikke gått. Den arabiske våren har så langt endt opp i en vond sommer. Når det blir kaos, vil de militære lett ta tilbake makten. Bare i Tunis kan vi se en positiv utvikling. Ebadi øyner et håp i elendigheten:
– Menneskene har i det minste reist seg, de er lei og oppgitt av å leve med diktatur og undertrykkelse.
Vi ser utover et Trondheim badet i sol og latter. Fredsprisvinneren tenker gjennom hva hun mener har gått galt. Analfabetisme og arbeidsledighet er en viktig årsak til at fundamentalisme får slå rot. Diktatoriske regimer har hindret folk i å utdanne seg, folk har rett og slett ikke lært politisk kunnskap.
– Når sosial nød og uvitenhet kombineres, er det lettere å la seg lede, forteller hun. Jentene på gata utenfor tenker neppe mye på hva kunnskap og demokrati betyr. For oss er dette blitt fine ord for de lange taler.
Mens de fleste ungdommer nyter siste rest av sommer, reiser noen til Syria for å kjempe med terroristene. Kan vi fatte og begripe hva som får våre ungdommer, født og oppvokst og tilsynelatende godt integrert i det norske samfunnet, til å støtte folkemord og hylle halshugging?
– Norge og resten av Europa har skapt et glasstak. Innvandrere opplever at de er annerledes. De blir sett ned på og lever i fattigdom. Shirin Ebadi ber oss legge merke til at det ikke er den første generasjonen innvandrere som gjør oppgjør. De husker hva de kommer fra, de aksepterer glasstaket. Det er de neste generasjonene som slutter seg til fundamentalister. De som snakker språket og tilsynelatende er akseptert. Ekstremisme blir en slags motstand mot samfunnets undertrykkelse.
– Vær så snill og fjern glasstaket, ber hun oss.
Så lett og så vanskelig. Det er lite som er så krevende å fjerne som et glasstak. Ikke kan vi se det, det kan knapt nok forklares. Men det merkes godt at det er der. Innvandrere bakerst i jobbkøen. Skjult diskriminering. Muslimer som stemples som ekstremister og terrorister. Det gjør noe med ungdommenes selvbilde. Ikke kan det fjernes med et vedtak eller en forskrift. Løsningen ligger i hjertene og hodene våre. Alle ungdommer må bli våre ungdommer.
Terrorfare og ekstreme ytringer. Fredsprisvinneren forstår at nordmenn blir redde. Det er viktig at vi får se at islam ikke er synonymt med de ytterliggående og ekstreme. En muslim er like lite en muslim som en kristen er en kristen. Stemmene til de moderate muslimene må bli hørt.
– Inviter på foredrag, gi ut bøkene deres, skap debatt, oppfordrer hun.
I dag samles mange for å ta til motmæle mot IS og ekstremisme i Trondheim. Ebadi ville likt å høre stemmen til Mahnaz Azizian, som taler på Torvet i dag. Hun og andre muslimer viser oss et annet islam. Da har fredsprisvinneren reist videre, men ikke hjem til Iran.
– Jeg utretter mer for mitt land i utlandet. Det er umulig å arbeide med menneskerettigheter hjemme. Flere av mine medarbeidere er fengslet, forteller hun. Men hun etterlater ingen tvil: En dag skal hun tilbake. Mye står på spill i Midtøsten.
En sommer kan ikke vare evig. Det kjølige draget i lufta antyder at høsten er på vei. Jentene på benken har spist opp isen. Norge er et lite land langt unna. Verden kan brått komme nærmere.