Over oss rager Sion, kong Sverres borganlegg, mot den blå kveldshimmelen, og under oss ligger byen badet i gult lys fra en varm sol, som henger lavt over horisonten. Midt i bybildet reiser det seg det største og eldste stående bygningskompleks i byen, Nidarosdomen, bygd på fundamentene av Olav Kyrres Kristkirke. Sion, katedralen, Nidarnesset, Lade, Strindfjorden og Tautra – man skal være godt herdet for ikke å føle historiens sus over det bylandskapet med omgivelser som omgir oss. Selv står Schæfer´n og jeg godt plantet i nåtiden og midt i et veletablert villakvarter i Sverresli, eller «Polhøgda» på folkemunne, med veier oppkalt etter berømte polfarere som Nansen, Sverdrup, Hjalmar Johansen, Oskar Wisting osv. Området kjenner vi tilbake til 1772, da Johan Daniel Berlin tegnet et kartet over området. Her er Sverreslia tegnet inn som et øde område uten veier av noe slag, men med desto mer fjellknauser og bratte stup som strakte seg sørover mot Nedre Stavnes utmark. Dette var ikke et område som lokket til seg folk eller bebyggelse før i moderne tid, ufremkommelig og utenfor allfarvei som det den gang lå.
Det var da jeg oppdaget skiltet som opplyste om at jeg nå sto ved Feginsbrekka: «I middelalderen var det trolig her at pilegrimene stanset for å nyte synet, falle på kne og be og prise om å være kommet fram til målet. Dette stedet ble kalt Feginsbrekkja… Det nøyaktige stedet for middelalderens Feginsbrekkja er i dag tapt, men i dag er det på det stedet du står nå at Nidarosdomen kan ses for første gang på vegen inn mot byen…», underskrevet Nidaros Pilegrimsgård og Trondheim kommune. Et flott initiativ som opplyser ikke bare den lille flokken på 350-400 pilegrimer som en gang om året vandrer forbi dette punktet og forhåpentligvis får øye på skiltet, men også for alle oss andre som i løpet av året daglig passerer dette punktet på vår vei til og fra.
Skal man drive med folkeopplysning er det et poeng at informasjonen står til troende. Og det gjør ikke informasjonen på skiltet. Det har ikke manglet på forsøk på å lokalisere Sverres-sagaens Feginsbrekka, men ingen tidligere forslag har plassert Feginsbrekka der hvor skiltet i dag er anbrakt. Av den enkle grunn at Feginsbrekka aldri kan ha ligget her. Det har historikere og andre med interesse for Feginsbrekka skjønt for lenge siden: For det første har de pilegrimene som kom sørfra fulgt allfarveien inn mot Nidaros, i alt vesentlig identisk med «den aller ældste Konge Wey til Trondhiem», som ifølge generalveimester Krohgs kart fra 1782 slynget seg gjennom landskapet litt vest for dagens Gamle Oslovei/Sverresborg og ned mot Steinberget mellom Blyberget og Sverresborgen. Forstmester Johannes Schiøtz og ingeniør Paul Gløersen var vel kjent med topografi og eldre veisystem i området, og med den kunnskapen avmerket de Feginsbrekka på et kart de tegnet i 1896 mellom Hammersborg og eiendommen Nidarli på sørsiden av Steinberget. Dette stemmer overens med alle kjente historiske og topografiske forhold og er også i hovedsak sammenfallende med det dagens historikere peker ut som det mest sannsynlige lokaliseringen av sagaens Feginsbrekka. At pilegrimene har krysset et langt stykke ulendt terreng for å få et første syn av St. Olavs gravkirke er svært lite sannsynlig, når de samme mulighetene åpenbarte seg på den gamle hovedveien inn til byen.
At Pilegrimsgården og Trondheim kommune har valgt å sette skiltet der det står, må være fordi man av praktiske grunner og helt uavhengig av historiefaglige argumenter har ført Pilegrimsleden det siste stykke inn mot byen gjennom et område som i dag er en traffikal grei adkomst til byen, men som på pilegrimenes tid overhodet ikke var det. I Riksantikvarens «Håndbok for Pilegrimsleden» stilles det strenge kvalitetskrav til valg av trasé. Fylkeskommunenes kulturminneforvaltning/miljøavdeling nevnes som kvalitetssikrere, og det forutsetter at de samarbeider med lokale kunnskapskilder, historielag, lokalhistoriker, de arkeologiske museene og spesialister på middelalerhistorie. Har noen sovet i timen? Eller blitt overstyrt av andre u(ran)sakelige grunner?