Høst er tid for matauk. Marka bugner av sopp og bær. Busker og trær er fulle av solbær, rips, plommer og epler. I grøftekantene roper nyper og rognebær mot oss: plukk meg! Det beste i livet er som regel gratis, uten at det blir mer attraktivt av den grunn. Årlig plukkes bare to-tre prosent av alle de bærene som vokser vilt i Norge.

Dersom alle blåbærene ble plukket, ville hver og en av oss kunne fylle fryseren med 15-20 kilo blåbær. Men alt av blåbær som omsettes over disk her til lands, er visstnok importert. Forstå det den som kan. Testosteronblåbærene i butikken henger rett nok ikke høyt, men tamme og smakløse er de. Ikke er de like fulle av antioksidanter heller.

I disse dager er det mange bærplukkere og soppjegere å se i markaområdene. Det er likevel plass til flere. I mange år har bærplukking vært mest populært blant besteforeldregenerasjonen. Nå kan det virke som matauk er blitt populært hos flere enn særinger med selvbergingsidealer. Ikke minst er interessen for matsopp stigende. Det er flere soppkurver enn bærbøtter å se. September er blitt sopptember.

Veldig overflatisk forskning viser at særlig mange utlendinger bruker marka som spiskammer. Mange av dem jeg treffer på med bøtter, spann og fiskestang, snakker et annet morsmål enn norsk. Kanskje skyldes dette at vi nordmenn har tatt disse ressursene for gitt. Det kan også komme av andre mattradisjoner. Steinsoppen, som er ganske underkjent i Norge, har en høy kilospris lenger sør i Europa. Italienske kokker tror nesten ikke sine egne øyne når de ser soppkurvene i de trønderske skoger.

Mulighetene stopper ikke der. Kokkene på restauranten Credo tryller det vi ville kalt ugress om til gourmetmat. Geitrams og granskudd er eksempler på hva menyen kan inneholde. Selv har jeg prøvd å kanalisere mitt velutviklede samlerinstinkt bort fra byens kjøpesenter og over til bærskogen. Det har verken kropp, sjel eller lommebok tatt skade av. Men samlemani kan også nå fryseren. Med nypene jeg rasket med meg fra et kratt oppi gata, har jeg nå kommet opp i ti sorter hjemmelaget syltetøy. Og best av alt, alle ingredienser finnes i en radius på femten minutter fra huset mitt.

Det innebærer vel og merke litt slang. Men det burde nesten vært lov dersom folk ikke høster godsakene selv.