En kveld jeg klarte å lokke sønnen min bort fra pc-en i noen minutter, begynte jeg å fortelle ham om gamle dager. Det var et innfall, jeg burde heller ha spurt om han har kommet over noen nye bra spill i det siste.

Men jeg begynte å snakke om Erik Bye.

– Hvem er det, spurte sønnen.

– Norges største tv-stjerne gjennom tidene. Den gangen Norge bare hadde én tv-kanal og ingen andre skjermer bortsett fra på kino, satt hele nasjonen og så Erik Bye på NRK. Erik Bye og Festus, som var gjest i programmet en gang.

Erik Bye og Festus er totalt ukjente navn for sønnen min.

Jeg forteller at hele familien samlet seg i sofakroken for å se lørdagsunderholdningen. På bordet hadde de kaffe, cola, Freia melkesjokolade og kanskje en pizza, en matrett som var helt ny og som begynte å komme inn i norske hjem på 70-tallet. Taco hadde vi ikke hørt om.

– Alle sammen, barn og voksne, så på samme program, sier jeg.

– Stakkars barn, svarer sønnen min og rister vantro på hodet. Et hjem med bare én skjerm virker som et mareritt.

– Har du hørt om Tande-P, da? Han ble stor stjerne 20 år senere. Tidlig på 90-tallet hadde han to millioner seere.

Nei, 16-åringen har ikke peiling på Tande-P. Han var ikke født da Tande-P hadde sin storhetstid. Han har bare så vidt registrert at det finnes en fyr på tv som heter Tore Strømøy.

16-åringen kaster av og til et blikk på Dagsrevyen, men nyhetene der virker gamle. Han har fått med seg det viktigste på nettet tidligere på dagen. Jeg husker ikke sist vi så et helt program sammen.

Jeg vil ikke plage ham mer og lar ham løpe tilbake til gutterommet. Jeg nevner ikke at det kunne bli ganske kjedelig, men at det også var fint at hele folket en gang fikk felles referanserammer gjennom det de så på tv lørdag kveld. Mandag hadde alle et soleklart samtaleemne på jobben, til og med i skolegården. I dag er samtaleemnene mange flere, men få av dem er felles. Begrepet «generasjonsgapet» er gammelt. The Beatles, langt hår og «piggtrådmusikk» fikk foreldregenerasjonen til å riste på hodet på 60-tallet. De hadde opplevd krigen, de fleste voksne menn gikk med hatt og frakk og var i ferd med å bygge landet. «Den gangen jeg var ung, gutten min, da måtte vi…»

På ett vis er dette gapet større enn noen gang, siden vi har sluttet å se på tv sammen. Sønnen min lever i en verden som består av dataspill jeg knapt kan navnet på.

Samtidig er gapet blitt mye mindre. Tenåringer og femtiåringer går helt likt kledd og kan til og med like samme musikk.

Selv om hele familien ikke lenger kan samle seg om Erik Bye og Festus, er det fortsatt mulig å finne felles arenaer. Vi foreldre må kanskje bite i det sure eplet og lære oss «World of Warcraft» og «League of Legions».