Den dårlige plasseringen er ikke noe nytt. Det er like nedslående hvert år, både fra Universitetet i Shanghai og Times Higher Education. NTNU ligger langt nede på lista over verdens beste universiteter.
Universitetet i Oslo gjør det bedre. To år på rad har de vært rangert som nummer 69 av Shanghai. Det er veldig bra i forhold til NTNU. Men 69. plass? Norge er nummer 76 på FIFA-rankingen i fotball og det oppfattes som en katastrofe.
Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) har gjennomgått de internasjonale rangeringene for å få svar på hvorfor norske universiteter gjør det så dårlig. Hvor ligger svakhetene, og hva må gjøres annerledes? Suksessformelen er enkel: Du må være stor, ha mange Nobelpriser, og være kjent internasjonalt. Kriteriene sier lite om utdanningskvalitet og forskningsportefølje. En død Nobelprisvinner fra Cambridge teller mer enn ti publikasjoner i anerkjente tidsskrifter fra levende NTNU-forskere.
Hemmeligheten bak Universitetet i Oslo sin 69. plass ligger akkurat her. De har fått tre Nobelpriser. Prisvinnerne er riktignok døde, alle tre, men det forhindrer ikke at de fortsetter å løfte universitetet på rangeringene. For NTNU er mangelen på Nobelprisvinner et så alvorlig handicap at det antagelig er umulig å komme særlig høyere opp. Derfor vil NTNU også fortsette å score dårligere enn Danmarks Tekniske Universitet og Stockholm Universitet, som er sammenlignbare institusjoner. At Stockholms Nobelpris kom i 1943 til en tysk jøde som hadde flyktet fra nazistene, gjør ingen forskjell.
En vesentlig del av målingen fra Times er den såkalte omdømmeundersøkelsen. Her blir forskere spurt om hvilke universiteter de anser som de beste i verden. Svaret bidrar til å sementere et historisk bilde, og er antagelig hovedårsaken til at USA og England dominerer listene. Omdømme svarer for en tredel av vektingen hos Times.
Rangeringene er deprimerende lesning. Men kanskje kan vi stille et annet spørsmål: Hva hvis A/S Norge – det vil si du og jeg – skulle evaluere NTNU? Hva ville vi legge vekt på? Vi er absolutt meningsberettiget. Det er fellesskapet som betaler gildet, og vi må kunne forvente valuta for pengene.
Jeg tror NTNU ville kommet godt ut av en hjemlig evaluering. Fellesskapet vil være opptatt av om NTNU gjør nytte for seg, og da begynner det å lysne: NTNU er god der hvor Norge er god; på energi, miljø, materialer, shipping, ledelse, sikkerhet, havbruk. Antagelig har NTNU mye av æren for at Norge er verdensledende på disse områdene. Det gjelder også utdanning. Kandidatene som skal videreutvikle nøkkelindustriene i Norge blir i hovedsak utdannet ved NTNU.
Det er nærliggende å påstå at de internasjonale rangeringene ikke måler det vi har bruk for.
Det alvorligste med rangeringene er antagelig at de er der, og at de får så stor oppmerksomhet. Karrierebevisste studenter som skal velge studiested kan oppleve rangeringen av NTNU som et rødt flagg: «NTNU from Norway, number twohundredandfiftysomething? No way, man!»
Den eneste delen av rangeringen som kan brukes til noe, ifølge NIFU, er sammenligningen mellom universiteter i nordiske land. Her viser det seg å være store forskjeller på publisering. Svenske og danske professorer publiserer mer enn norske, og i mer anerkjente tidsskrifter. I neste omgang siteres de også mer. Her er det absolutt noe å ta tak i. Det er et tankekors at den norske finansieringsmodellen i hovedsak baseres på kvantitative tellekanter.
Tillegges rangeringene vekt i regjeringen? Under publiseringen av NIFU-rapporten var statssekretær Bjørn Haugstad i Kunnskapsdepartementet særdeles klar: Times og Shanghai er uinteressante som styringsinstrumenter i Norge.
Jeg tror NTNU lykkes godt som universitet. De er gode der nasjonen trenger dem. Og siden Norge er verdensledende på noen områder, må NTNU også være det. Med eller uten døde Nobelprisvinnere.