Nyheten om Arbeiderpartiets solide forsprang i Trondheim og Sør-Trøndelag var en kalddusj for de lokale Høyre-toppene. Mange hadde trodd at Høyre endelig skulle komme tilbake til makten. Meningsmålingen viste at veien til makt er lang, og den blir ikke kortere av at samarbeidspartner Venstre har vendt seg mot Ap. I nødens stund lærer man sine venner å kjenne, sies det.
I motgang vil det alltid komme spørsmål om partiet har de riktige kandidatene. Selv om ingen sier direkte at gruppeleder Torhild Aarbergsbotten må skiftes ut, ligger det an til kamp om toppen av fylkestingslista til Sør-Trøndelag Høyre. Aarbergsbotten ønsker å fortsette. Høyres nummer to i Fylkets hus, Henrik Kierulf, vil åpenbart gjerne ha førsteplassen. Bak i rekkene er det flere dyktige politikere med ambisjoner. Det er i utgangspunktet et sunnhetstegn at mange vil ha posisjoner, selv om Høyre helst vil legge fylkeskommunen ned.
Enda viktigere for Høyre er det likevel å få grep om Trondheim. Trønderhovedstaden er den eneste storbyen hvor Høyre-makt er helt i det blå. Det ville ikke vært til å undres over om noen også stiller spørsmål om de rette kandidatene topper Høyre-lista i Trondheim. Det kan føles urettferdig for politikere som har jobbet hardt i mange år. Men diskusjoner om navn og posisjoner kommer lettere til overflaten når et parti sliter. I gode tider ville det vært vanskeligere å utfordre Aarbergsbotten, som har vært en markant opposisjonspolitiker både i Ørland kommune og i Fylkets hus.
Det er et større demokratisk problem at det er for lite konkurranse om posisjoner, enn for mye. Ideelt sett burde det være mange kandidater som åpent søker på en av regionens viktigste jobber. I politikken er det likevel lite tradisjon for å utfordre sittende toppkandidater som gjør en god jobb. Det blir ofte tolket som mistillit og maktkamp. Nominasjonsstrid har en tendens til å skape splid og sår i et parti. Personkonflikter flytter gjerne oppmerksomheten bort fra politikken. Det er det siste partier i motgang trenger.
Det kan blåse opp til høststorm i Høyre. Men uroen kan like gjerne ende i flau bris.