«Det hadde vært mye lettere om ulykken hadde skjedd på veien, en utforkjøring, et møte med en bergvegg. Men Sverre har forlatt bilen sin på tomgang, midt på natta, og funnet veien inn i Dragvoll-skogen for å dø».

Slik beskriver By Rise det som skjedde i februar 1983, da han som 22-årig RBK-profil fikk sjokkbeskjeden om at broren hadde tatt livet sitt. Åpenhjertig skildrer han hvordan det er å stå midt oppe i en slik tragedie, i selvbiografien «Ballens bane», som nå kommer ut på Gyldendal.

«Dette skal vi håndtere»

I et kapittel viet den nære kompisen og kollegaen Knut Torbjørn Eggen, som valgte å avslutte livet i februar 2012, følte By Rise det var helt naturlig å ta med den sterke historien fra 1983.

«Noe har hendt med Sverre, broren min. Er han? … Sverre er død. Så har det altså skjedd. Ola 22 år, fersk samboer, student og fotballspiller, sønn og storebror. De trenger meg nå, jeg er eldst, dette skal vi håndtere», skriver han, og utdyper:

«Sverre var en 19-åring med mange humørsvingninger og var slett ikke like enkel bestandig. Stor sett snill, men skiftende.»

Bil og musikk

– Jeg vokste opp i en søskenflokk på fem, og det var nært og tett forhold mellom oss. Så er søsken også litt forskjellige; Sverre var mer opptatt av bil og musikk enn av fotball, smiler By Rise.

Han var eldst, og tok, sammen med kona Grethe, mye ansvar i ukene som fulgte. Og innrømmer at brorens dødsfall fortsatt preger ham, 31 år etter:

– Ja. Jeg vil alltid ha med meg dette i en eller annen form, sier By Rise – som synes det var vanskelig, men naturlig å ta med i boka.

– Det var ekstra sterkt å skrive om, men jeg synes det var viktig å ta det i sammenheng med kapittelet om Knut Torbjørn. Jeg tenker også ofte på ham. Jeg kjente Knut Torbjørn godt, jeg kjente moren Karin godt, og Nils Arne har vært litt som en farsfigur for meg. Samtidig er jeg «bare» en kamerat. Det var folk som sto Knut Torbjørn nærmere enn meg, men det føltes riktig å ha med dette i boka.

Han er glad for at tema som depresjon, angst og selvmord ikke er like tabubelagt i dag som for en stund tilbake.

– Det er mye mindre tabu å snakke om slikt i det offentlige rom nå. Dette berører veldig mange mennesker. Så har jeg selvsagt tenkt på «smittefaren» rundt det å omtale selvmord, men jeg føler dette ikke er løftet mer opp i boka enn det som var naturlig for meg, sier By Rise, som har stor respekt for angsten Knut Torbjørn Eggen slet med i perioder.

– Vi må ha veldig respekt for at folk rammes av den type sykdom. Og at det da er like viktig å få rett type hjelp til slike sykdom, som om man trenger gips etter et beinbrudd.

Ekstra ballast som trener

I «Ballens bane» streker By Rise opp en tids- og stemningslinje fra en barndom hvor fotballen nærmest var altoppslukende, via den rekordtidlige karrierestarten i RBK som 16 åring, mesterligaeventyret, sparkingen som trener i 2004, landslagsjobben i syv og et halvt år og det sterke ønsket om å komme tilbake til fotballen.

I dag er han seniorrådgiver i Avantas, men etter en vår som rådgiver i danske AGF Århus har lysten på et trenercomeback aldri vært større.

«Treneryrket er et vidunderlig ødeleggende kall. Det er en ideell fordring. Kall det gjerne en besettelse,» skriver By Rise.

– Jeg er veldig klar dersom det skulle klaffe slik, og føler meg som en mye bedre trener enn i 2004, utdyper han til Adresseavisen – og skriver i boka at han «kunne vært hovedtrener i Start i 2008».

– Men man kan ikke bare løpe fra ansvaret man allerede har. Det må harmonere med helheten, sier han.

– Du har kjent på det å stå i stormen som trener, både i 2004 og da du og Drillo fikk sparken i fjor. Har hendelsen med broren din gitt deg ekstra ballast til å tåle trøkket man opplever i fotballen?

– Ja. Det har vært med på å sette ting i perspektiv. Fotball er det viktigste av det uviktige, men gjøres ofte så viktig at man glemmer å se det store perspektivet. Jeg tror det er en avgjørende egenskap å ha med seg dette inn i en bransje som fotballen, sier By Rise.