Endelig fremme, nesten. Først må vi bære ut av bilen, lete opp robåten under presenningen, laste inn, ro over vannet i halvmørket, streve tre turer opp den bratte bakken med bagasje, låse opp hytta og tenne i ovnen.
Endelig fremme! Strekke seg ut på brisken og kjenne ovnsvarmen. En tømmerkoie på 13 kvadrat blir varm på en halvtime, uansett utetemperatur. Gjennom vinduet, på den andre siden av Savalen, skimtes Tronfjell i skumringslyset.
Siste helgs nokså alminnelige hyttetur kom i en nytt lys da jeg forleden dag leste Dagens Næringsliv. Jeg klarte nesten å innbille meg at jeg er del av en tiltakende, internasjonal trend.
En stor artikkel i avisen fortalte nemlig at utlendinger som vil leie feriehytte, i økende grad etterspør den enkle hytta og jubler når de får vite at den bare har utedo. Den urnorske vei-vann-og-kloakk-frie hytta blir for dem oppfyllelsen av drømmen om det eksotiske, autentiske og enkle liv i norsk natur.
Mens nordmenn flest ønsker seg fjernoppvarmede hytter med dusj, badstue, oppvaskmaskin, tv og velfylt vinskap, vil utlendingene altså ha vedovn, parafinlampe og vann i bøtte.
Vel, fullt så enkelt er det nok ikke, de tyske og nederlandske lavkomfort-turistene tilhører sikkert et smalt segment. Likevel er fenomenet en påminnelse om at vi i iveren etter å få det bedre og mer lettvint på alle områder, kanskje mister noe av syne. Hva er det egentlig vi er ute etter når vi skaffer oss hytte?
Jeg kan også sette pris på et komfortabelt hytteliv, og det er lett å skjønne dem som sier at en hytte uten vei helt frem, blir mye mindre brukt. Men det er nå en gang slik at når kampen for tilværelsen er blitt redusert til plukking av hundeavføring og jakt på brune snegler, er det mange som kjenner på trangen til rett og slett å streve litt mer.
Det kan gi seg utslag i trening, ekstremsport, oppussing av hus – eller vedkløyving og vannbæring på den primitive hytta. I lys av at fremtiden kanskje vil kreve av oss at vi senker forbruket og må klare oss med mindre, er det enkle hyttelivet en grei øvelse og en synliggjøring av at vi fint klarer oss på «sparebluss», bare det er frivillig.
Det er ikke særlig vanskelig å skru over bryteren. For mange innebærer det bare å gå fra materiell komfort til mental komfort.
Det blir vel hett i ovnsvarmen og jeg kjenner jeg må ut. Det er helt mørkt, en uvant opplevelse, både fordi det nettopp har vært sommer og fordi det aldri egentlig er mørkt i byen. Den intense stjernehimmelen (ja, det er banalt) er like overveldende hver gang man får sjansen til å se inn i verdensrommet.
Det som ville vært et prosaisk toalettbesøk hjemme, gir meg her lutrende kjølig høstluft, sanseskjerpende fravær av lyd og møtet med alle de fremmede solene og planetene som tvinger oss til å tenke tanker om tid og rom og alt det der.
Trangen til å oppsøke det primitive og komme vekk fra sivilisasjonen er ikke noe nytt fenomen. Ofte har det vært forfattere og filosofer som har oppsøkt den enkle hytta og et kontemplativt liv tett på naturen.
Selve klassikeren for livsfilosofer, sivilisasjonskritikere og naturelskere er boka «Walden – livet i skogene» av filosofen Henry David Thoreau. I 1845 fant han ut at han ville forlate den travle hverdagen (i en liten amerikansk landsby, mer enn femti år før bilen!), for å bygge seg en enkel tømmerhytte og skaffe seg mest mulig av maten på egen hånd. Naturen skulle gi inspirasjon til åndelige sysler.
Uten at det på noen måte skal gi mitt lille krypinn en åndelig dimensjon, er det rart å tenke på at jeg fra koia på et vis har utsikt til to åndshøvdinger som begge søkte det enkle liv. Ved foten av nevnte Tronfjell levde den indiske fredsfilosofen Ananda Acharya (også kalt Baral) frem til han døde 8. mai 1945.
Rett bak koia kan vi se over til Kolbotn. Der står hytta som Arne og Hulda Garborg flyttet til på slutten av 1800-tallet. Selv om Garborg-paret dro dit delvis av økonomiske grunner, var de helt klart tiltrukket av ideen om å komme vekk fra byen og leve nær naturen. Som Garborg skrev i et brev til en venn: «Ideen synes mig aldeles uimodstaaelig deilig og tateragtig».
Tilværelsen i den kalde hytta, med en nyfødt unge, ble ikke bare sorgløs. I Garborgs bok «Kolbotnbrev» får vi innblikk i dilemmaer mange moderne «flytte-på-landet-ungdommer» kjenner seg igjen i.
I fiksjonens verden finner vi en hel rekke karakterer som er på samme reise, fra løytnant Glahn i Hamsuns «Pan» til skogvokteren Mellors i «Lady Chatterleys elsker». Alle har de det til felles at de frivillig oppsøker et enkelt liv i nær kontakt med naturen og at det angivelig gir dem sjelefred og klare tanker.
Men er det nå så sikkert at «livet i skogene» nødvendigvis stimulerer til et rikt indre liv? En norsk Thoreau-oppfølger fra vår tid, i alle fall på det praktiske plan, var journalisten Bjørn Gabrielsen som bodde ett år i en primitiv hytte i Nordmarka og skrev bok om det.
I forordet innrømmer han at mesteparten av tiden gikk med til trivielle rutiner: «Mens man gjør dette, tenker man ikke på livets mening, på samfunnets tilstand eller sjelens udødelighet eller hvordan makta knebler folket, men bare på hvordan disse oppgavene skal løses».
Uansett, forestillingen om det gode liv i den ensomme hytta har vært så utbredt i tekster og fortellinger at den er blitt et allmenngyldig motiv, en iboende lengsel – og en velbrukt klisjé. I Norge, med spredt bosetting og tradisjon for seterdrift, jakt, fiske og tømmerhuggerliv, har ideen om det meningsfulle i det primitive fått ekstra god resonans, ikke bare blant forfattere og filosofer, men blant oss alle.
Derfor begynte folk å skaffe seg hytter så fort levekårene ble gode nok til at slike påfunn kunne la seg realisere. Ikke lenge etter at vi kom oss velberget i hus i gode boliger, ville vi tilbake igjen til dit vi kom fra.
En studie av den norske hytta gjennom de siste hundre år, vil gi et presist bilde av utviklingen av samfunnet i den samme perioden. For hundre år siden var det bare noen få bedrestilte som hadde egne fritidshus. Resten av befolkningen hadde for lite penger og for lite fritid til en gang å tenke tanken. For dem som frøs seg gjennom vintrene i elendige hus, også kalt hytter, var det nok heller ikke så forlokkende.
Først i årene etter krigen begynte vanlige lønnsmottakere så smått å skaffe seg hytte, oftest enkel og selvbygd, i sykkelavstand fra byen. Mange av disse står nå glemt, gjengrodd og til nedfalls.
På seksti- og syttitallet kom «folkehytta» på fjellet og ved sjøen, tilpasset helgeturer med Folkevogn og Ford Cortina. Praktiske, små hytter med furumøbler, kjøkkenkrok og køyesenger.
Så kom 80- og 90-tallet og det begynte å ta av. Økende velstand, økende forbruk, økende hyttekomfort. Hyttegrender med bygdefolk som deltidsarbeidende vaktmestre. Bilvei frem, skiheis i nærheten. I dag er det normalt med eneboligpris og eneboligstandard på hytta. De som tar til takke med, eller faktisk foretrekker, de små og gammeldagse 60- og 70-tallshyttene, kan gjøre gode kjøp.
Det er søndag ettermiddag og jeg griper meg i å lengte, bare ørlite grann selvsagt, tilbake til dusj, godstol og kjøleskap. I løpet av helga har det blåst opp ganske kraftig, og jeg forbanner vinden som gjør den lille båten til et lett bytte. Den korte roturen blir en slitsom kamp mot naturkreftene. Men, var det ikke det jeg var ute etter?