PEN NOK: Bama vraker en stor del av de norske potetene fordi de ikke er pene nok. Vi lever så langt fra potetåkeren at vi tror de franske blankpussede luksusutgavene er normalen. Foto: Glen Musk, ADRESSEAVISEN

Ufortjent nok er mat blitt en aldri så liten hakkekylling. Matmoralister som forteller oss hva vi bør spise og ikke, vil vi ha oss frabedt. Bollebaker er blitt et skjellsord. Det høres nesten ut som om frossenpizza og posesuppe er en forutsetning for travle og moderne familier. På veien har vi mistet mye god matkultur. Det prøver kokk og matgründer Inge Johnsen å gjøre noe med. På Liantunet lærer han ikke bare skolebarn å lage mat, men også hvor maten kommer fra. Høstens grønnsaker er billig, sunn og kortreist mat, men unger som kutter rotgrønnsaker er ikke et vanlig syn. Mange unger har aldri tatt i ei kålrot før, langt mindre en rødbete.

Flommen av kokebøker og matprogrammer kunne tyde på at vi er en nasjon av gourmeter. Det er vi nok ikke, selv om undersøkelser viser at færre foretrekker ferdigmat. Det er i alle fall det vi svarer når vi blir spurt. Selv om pizza Grandiosa og Rett i koppen har lagt storhetstiden bak seg, så vil nok ikke produsentene gå konkurs med det første. Ingen har tatt skade av litt posesuppe, men å være opptatt av sunn og hjemmelaget mat er heldigvis ikke synonymt med at mor eller far skal lenkes til kjøkkenbenken. Inge Johnsens matfilosofi er et befriende alternativ. Sunn, lokal mat uten jåleri. Ikke trenger du å dra på dyr restaurant og ikke er det så komplisert heller. Dessuten kan jo ungene lage maten.

Kongstanken på Liantunet er å gjenreise den norske matkulturen. Skal vi få respekt for mat, så må vi også respektere fiskeren og bonden. De fleste av oss vet lite om hvordan maten havner på fatet vårt. Det gjør noe med vårt forhold til mat. – Ikke mobb gulrøttene, de er like gode inni, lærer barna på Lian. Også voksne burde vært gjennom samme antimobbeprogram. Bama vraker en stor del av de norske potetene fordi de ikke er pene nok. Vis meg den personen som innerst inne bryr seg om potetens utseende. Men vi lever så langt fra potetåkeren at vi tror de franske blankpussede luksusutgavene er normalen. Epler og tomater er ofre for fruktdiskens skjønnhetstyranni. Ved hjelp av sprøytemidler og annen «grønnsaksbotox» har de fått tilnærmet evig liv på kjøkkenbenken. Takke seg til et skrukkete eple fra Hardanger.

Hvert år kaster hver og en av oss vanvittige 50 kilo mat. Et hån mot laks og kylling, som har levd et kort og trøstesløst liv for å bli menneskeføde. I hjemmet kjemper jeg derfor daglig en liten matmaktkamp. Tenåringer ser ut til å tro at i det øyeblikket en matvare nærmer seg best før-datoen, så forvandles flott mat til den grusomste gift. På Lian lærer ungene at de har sanser. At de må se, lukte og smake på maten før den kastes.

Vi ikke fullt så pedagogiske foreldre må ty til rakkerknep. Ungdommene har nemlig ikke skjønt at det går an å helle utgått melk over i nye melkekartonger.