Mennesker deltar i en gudstjeneste i en katolsk kirke i det sørlige Rwanda. Frruten fattigdom sliter mange mennesker med traumer etter folkemordet i 1994. Foto: Heiko Junge / SCANPIX Foto: Junge, Heiko, NTB scanpix

Jul og påske er anerkjent som nasjonal høytider for kristne, akkurat som Ramadan og Eid Mubarak er for muslimer. Eid Mubarak er en muslimsk høytid som markerer slutten på fastemåneden Ramadan. Det er helt vanlig at store deler av befolkningen i storbyene reiser tilbake til sine landsbyer for feire sammen med familie og venner. Ferier bli ofte planlagt rundt disse høytidene!

Selv om Ghana er et land med store klasseskiller hvor de rikeste blir bare rikere og hvor de fattigste ikke eier nåla veggen, er kirkene de fineste i landet. Selv uten noen former for statsstøtte! I hver eneste by og landsby er det ikke uvanlig at kirkene setter sitt preg på bybildet. Dessuten kommer gjerne folks tro til syne i form av tekser på kiosker, store lastebiler og butikker. Noen eksempler jeg la merke sist jeg besøkte Ghana var følgende; «God first» «Gods way is the best» eller «If Jesus says yes Ventures» osv.

Etter å ha vokst opp med mange misjonærer fra Europa rundt meg var det veldig overraskende å komme til Norge. Jeg trodde jeg kom til å møte en misjonær på hvert gatehjørne. Der tok jeg fullstendig feil! Mitt inntrykk etter en del år i Norge er at de fleste rundt meg er ikke så religiøse som da jeg vokste opp i Ghana. Som en bekjent sa en gang, hva skal «velstående borgere» i Norge dra til gudstjeneste for, når de fleste lever i overflod?

Jeg har faktisk funnet ut at det er prosentvis flere aktive kristne i Afrika enn i Europa.

Som aktiv medlem av en menighet i Ghana, var det helt naturlig å fortsette med det også i Norge. Jeg fikk med meg ganske tidlig at det ikke er vanlig med klapping, i det hele tatt høyt støynivå er ikke populært under gudstjeneste her til lands. Bortsett fra kirkeorgelet da! Det var virkelig en brå overgang fra det jeg var vant til. Stillheten under gudstjenestene gjorde at jeg lengtet ofte etter den Ghanesisk formen for gudstjeneste med musikk, dans og klapping, gjerne med en levende pastor foran forsamlingen.

Men som kjent er normer, regler og forventninger som samfunnet har satt for sine innbyggere. Jeg har derfor måttet tilpasse meg den norske måten å være i Guds hus.

Mens folk drar på søndagsturer i Norge, er søndagen hellig i Ghana! Det er helt vanlig at familien samles for å dra i fellesskap til kirken. Det er ikke uvanlig at en gudstjeneste vare i fem timer eller mer. Enhver gudstjeneste avsluttes gjerne med donasjon i form av penger. Det heter at man skal donere etter evne. Foruten lønn til pastoren, kirketjener og innkjøp av utstyr, skal disse bidragene brukes til vedlikehold av kirkebygg.

Jeg har vært borti eksempler der kirkegjengere har donert bort sine siste kroner i håp om å bli frelst. Noe jeg mener er fullstendig feil! Jeg har havnet i en del heftige diskusjoner om folks holdninger til denne tradisjonen. I disse diskusjonene faller det meg naturlig å sammenligne forholdene med Norge. Forståelig nok kommer jeg bestandig til kort! Jeg ble en gang beskyldt for ha mistet troen fordi jeg nå levde i overflod i Norge.

Dagen avsluttes gjerne med et fint måltid sammen med familie og venner. Det er helt vanlig å be før maten, samt at besøk og samtaler avsluttes med «May God bless you».

Velger man bort kirken på en søndag er risikoen stor for at man kan bli utstøtt, eller havne utenfor det sosiale felleskapet. Jeg pleier ikke å dra til kirken på søndager under mine turer i Ghana, og dermed er det veldig stille rundt meg på søndager. En gang mens jeg ventet på at familie og venner skulle kommer hjem fra en gudstjeneste reflekterte jeg over følgende spørsmål:

Er det sammenheng mellom tro og fattigdom? Jeg vil tro at svarprosenten fra befolkningen i den vestlige verden sannsynligvis vil variere fra de som bor i såkalte utviklingsland. Jeg tror ikke vi liker å høre det, men jeg tror det er en sammenheng mellom tro og fattigdom. Med andre ord, velstandsutviklingen går hånd i hånd med folks tro.