Politisk er det en betent sak som går for Oslo tingrett. Hensynet til barnas beste, og at barn ikke skal straffes for foreldrenes feil og straffbare handlinger, er i økende grad blitt vektlagt av ulike flertall i Stortinget. Den politiske viljen til å sette barna over hensynet til asylpolitiske signaler, ble justert av de rødgrønne til barnas fordel. Og sist høst var det støttepartiene i sentrum som presset Solberg-regjeringen til en amnestiløsning for barn som har havnet i asylfellen: Altså, barna er norske, foreldrene har ikke rett til opphold.
De syv søstrene faller utenfor engangsløsningen de borgerlige valgte. Men de faller ikke utenfor menneskerettighetene og FNs barnekonvensjon, pluss norske bestemmelser på samme grunnlag. Jentene har vært mange år i Norge. Tilknytningen til det norske samfunnet er nesten ikke til å bestride og skal legges stor vekt på. I tillegg er det en stor søskenflokk, noe utlendingsmyndighetene først nylig har tatt hensyn til.
Men staten later til å ha sikret seg på alle måter. I retten i går var det ikke åpning for endring av vedtakene om utsendelse. Den menneskelige faktor ble erkjent, men innvandringsregulerende hensyn veier tyngst, slik staten ser det. Grunnen er frykten for at andre skal gjøre som denne familien; oppgi falsk identitet, skyve barna foran seg, bevisst villede myndighetene og nekte å bidra til at fakta kommer på bordet. Heller ikke amnestiløsningen åpner for at barn av foreldre som oppgir falsk identitet får opphold.
I to andre saker om asylbarn har retten nylig gitt ulike svar. Yalda Bahadori (12) og familien får bli i Tromsø, mens Neda Ibrahim (13) og familien hennes ble sendt tilbake til Jordan etter ti år i Sandnes. Sakene er ulike, men de viser at domstolen sliter med å tolke hva politikerne egentlig mener. Denne saken kan derfor bli viktig.
Utfallet er ikke gitt. Reduseres saken til et minimum, slik dommeren signaliserer, gir det lite rom for barnas beste.
Da er det statens harde hånd som gjelder.