Statistikk er aldri sexy, men er ofte nyttig, noen ganger også superviktig. Tallene som ble offentliggjort i Aftenposten forrige helg er i sistnevnte kategori. Forskere i Statistisk sentralbyrå (SSB) har laget beregninger som viser at ansatte i helse- og omsorgssektoren i 2060 vil utgjøre over en tredel av alle sysselsatte. Forskerne har lagt til grunn at antall eldre øker og at det fortsatt vil komme økte krav til kvaliteten på tjenestetilbudet. De har lagt vekt på demografi, helsetilstanden blant eldre, familienes uformelle omsorg for slektninger og hvordan kravene til helse- og omsorgstjenester utvikler seg.
SSB-forskerne understreker selv at den utviklingen de peker på ikke er bærekraftig. -Så store endringer er det nesten ikke mulig å få realisert. Etter all sannsynlighet blir samfunnet tvunget til modifiseringer, sier SSB-forsker Erling Holmøy til Aftenposten. Det var enda godt. Med et slikt scenario vil velferdssamfunnet kollapse under sin egen vekt. Fremskrivninger som dette er et vepsebol. Alltid blir det diskusjoner om hvilke forutsetninger som legges til grunn for beregningene. Det kan hende forskerne tar feil, men det er ikke sikkert.
Det verste som kan skje, både for unge og gamle i 2060, er at dagens SSB-forskere får rett. De kan aldri få helt rett siden det ikke er bærekraftig verken økonomisk eller politisk at en tredel av arbeidsstyrken jobber i helsesektoren. Men det er denne veien samfunnsutviklingen går akkurat nå, under de blåblå, akkurat som det gjorde under de rødgrønne. I statsbudsjettet som ble lagt frem for halvannen uke siden, øker utgiftene til folketrygden med 34 milliarder kroner fra i år til neste år. Det vil si at påplussingen til folketrygden, der igjen alderspensjon er største post, er dobbelt så stor som økningen i statens bruk av oljepenger. De seks siste årene er utgiftene til folketrygden økt med 43 prosent, mens den gjennomsnittlige økningen av alle statens utgifter i samme tidsrom er 23 prosent.
Folketrygden ble innført i 1967. Siden er ytelsene og dekningsområdet for folketrygdloven økt og utvidet mange ganger. Velferdsstatens grunnmur skal betales hvert eneste år, og utgiftene øker mye og uten politisk diskusjon. I februar 2013 la den rødgrønne regjeringen frem Perspektivmeldingen. Det var en stortingsmelding der det ble pekt på hva som kreves for å kunne videreføre dagens velferdsordninger de neste femti årene. Problemstillingen - om velferdsstaten er bærekraftig - er altså ikke mer fjern enn at regjeringer fra tid til annen tenker slike tanker. Tidsperspektivet for Perspektivmeldingen sammenfaller med SSB-forskernes fremskrivninger.
Hovedbudskapet fra daværende finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) da meldingen ble lagt frem var at vi må arbeide mer. Det er en forutsetning for at velferdsytelsene skal kunne opprettholdes. Snudd på hodet vil det si at hvis vi jobber mindre, er dagens velferdsnivå ikke bærekraftig.
Jobber vi mer enn før? Det kan måles på flere måter, blant annet ved å se på pensjoneringssalder. I dag er det en generasjon unge eldre som mer eller mindre mot sin vilje går ut av arbeidslivet tidligere enn de gjorde før. Mange av dem vil ha en lang karriere som friske og oppegående pensjonister, før de lukker ipaden for siste gang og tømmer den siste skvetten fra vinflasken.
De retningsvalgene for samfunnet som koster mest penger, er mest langsiktig og legger byrder på fremtidige generasjoner, er det nesten ikke diskusjon om. I forslaget til statsbudsjett for neste år er bevilgningene til folketrygden den utgiften som øker mest. Slik har det vært i mange år. Men summen er ikke mulig å røre for verken regjering eller opposisjon. Den største utgiftsposten på statsbudsjettet er et produkt av befolkningsutvikling og tidligere vedtak om hva som bør være velferdsnivået.
Utgiftene til pensjoner eser ut og folk jobber mindre. Vi trenger ikke vente til 2060 for å se at kursen er feil.