I 2007 virket det som en god idé. Stortingsmeldingen om eldreomsorgen hadde slått fast at det var «på det sosiale og kulturelle området dagens kommunale helse- og omsorgstjeneste først og fremst kommer til kort». Den rødgrønne regjeringen lette blant vekslepengene og fant 30 millioner kroner som ble fordelt på fylkeskommunene med beskjed om at de skulle brukes til «profesjonell kunst- og kulturformidling av høy kvalitet» for eldre. Prosjektet fikk navnet Den kulturelle spaserstokken, og ble raskt til stor glede.

Våren 2014 virket det fortsatt som en god idé. Helseminister Bent Høie gikk på Stortingets talerstol og sa, ifølge Aftenposten, at «spaserstokken legger til rette for samarbeid mellom kultursektoren og omsorgssektoren, slik at eldre på sykehjem og i institusjoner kan oppleve kunst og kultur av høy kvalitet». Siden ordningen var en slik suksess, gjorde Høie det helt klart at «vi», og da må man jo tro at han talte på vegne av regjeringen, og ikke på vegne av seg og en eventuell bendelorm: «ønsker derfor å videreføre den».

Høsten 2014 har den samme regjering besluttet å avvikle hele ordningen fra og med nyttår. Vi lærer jo etter hvert den blå nytalen, så det er bare å føre inn i ordboken at «videreføre» betyr «avvikle».

Når spaserstokken blir rykket bort under eldre folk, hender det at noen blir liggende og kave. Slik gikk det også denne gang, men interessant nok er det helseminister Høie og kulturminister Widvey som ligger på alle fire og lurer på hvor de mistet alle de gode argumentene.

Da Senterpartiets Kjersti Toppe, med et noe mer parlamentarisk ordvalg, spurte Høie hva i huleste han holder på med, svarte helseministeren at Den kulturelle spaserstokken falt for «politiske prioriteringer».

Etter et slikt svar trengs det ingen oppfølgingsspørsmål, både vi og Olav Thon vet jo hva formuleringen betyr. Siden regjeringen sørger for de aldrende milliardærer, kan kommunene ta ansvar for at de andre gamlingene får sine billige kunst- og kulturtilbud, sa Høie. Han brukte ikke akkurat de ordene, men det var det han mente.

Men i Kulturdepartementets regler for bruk av spaserstokkmidlene på årets budsjett, står det at de «ikke skal komme til erstatning for kommunale tilskudd til eksisterende eller planlagte satsinger eller tiltak som allerede er sikret finansiering». Spaserstokkmidlene har altså ikke gått til tiltak som kommunene allerede finansierte, slik at kommunene i stedet kunne asfaltere en sykkelsti. Skal kulturtilbudet på sykehjemmene og i omsorgsboligene opprettholdes, må kommunene finne 30 friske millioner. Det er de samme kommunene som ifølge regjeringen har så dårlig økonomi at de ikke kan ta imot 123 krigsskadde syriske flyktninger.

Helt stille blir det jo likevel ikke på sykehjemmene. Lederen av Stortingets helse- og sosialkomité, Frp's Kari Kjønnaas Kjos, kunne nemlig fortelle Aftenposten at «Det er tid for å gå videre i jobben med å gjøre våre sykehjem bedre. Sang og musikk som en del av stell og pleie av eldre, utført av de ansatte.»

Det skal til og med utarbeides et felles sangrepertoar. Det lyder sikkert vakkert når hjelpe- og sykepleierne retter de knakende ryggene, stryker svette hårlokker bort fra pannen og stemmer i med «Slavekoret», men «profesjonell kunst- og kulturformidling» er det jo strengt tatt ikke.

Det kunne det blitt om statssekretær Bjørgulv Vinje Borgundvaag i Kultur- departementet stemte i, han er tross alt tidligere operasanger. Men i denne saken treffer han ikke tonen. Til Aftenposten sier han at prosjektet «Krafttak for sang», som også har et programområde for musikk i eldreomsorgen, ikke skal erstatte Den kulturelle spaserstokken. I Finansdepartementets pressemelding fra fremleggelsen av statsbudsjettet står det derimot: «Regjeringen vil avvikle Den kulturelle spaserstokken fra 2015. Kulturdepartementet vil i stedet satse på å støtte Krafttak for sang.» Hvilken del av «i stedet» er det statssekretæren ikke skjønner?

La oss si det som det er: Avviklingen av Den kulturelle spaserstokken er et tulleforslag som må være lite gjennomtenkt, og 30 millioner er heller ikke mye penger.

Ja da, jeg vet at dette er en uttalelse som er typisk for uansvarlige og antakelig venstrevridde kommentatorer uten respekt for budsjettdisiplin og all den seriøse vurdering som ligger bak en slik regjeringsbeslutning. Derfor har jeg, ord for annet, hentet den fra et intervju Marvin Wiseth ga til Adresseavisen onsdag. Wiseth er tidligere ordfører i Trondheim og varamann til Stortinget for Høyre. 1.oktober talte han til en stor forsamling eldre som også hadde sett utdrag fra forestillingen «Piaf», som det siste halve året har vært spilt på helse- og velferdssenter, kinoer og sykehjem i hele Trøndelag. Alt betalt av Den kulturelle spaserstokken.

I fjor delte 387 kommuner de 30 millionene. Pengene gikk til teaterforestillingen «Silkeskjegg» med vikingtema, framført på eldresenter og bofellesskap i Steinkjer. De gikk til Gunnar Stålsetts foredrag om «Fred og forsoning» for 100 eldre i Grødem kirke på Randaberg. De gikk til jazzkonserter på sykehjemmene under Sildajazzen i Haugesund, de finansierte besøk for en gruppe eldre på et internasjonalt kunstnersymposium i Austevoll, de betalte for danseforestillinger på omsorgssentre i Kristiansand og gjorde det mulig å arrangere konserter med cubansk musikk på institusjoner i Sandnes.

Den lange listen over hvor mye kultur våre eldste fikk for disse småpengene, ligger på Kulturdepartementets nettside. Den listen kan de to ministrene og den syngende statssekretæren umulig ha studert. Hadde de gjort det, ville de unngått å havne i den kulturelle gapestokken.