Omtrent slik var situasjonen for flere tusen nordmenn som ble igjen da Finnmark for 70 år siden ble tvangsevakuert og delvis brent ned. De fleste klarte seg faktisk, de hadde ennå kompetanse i det å overleve. Hvor mange av oss har det i dag? Er vi forberedt på å takle en større katastrofe?

Til alle tider har menneskene opplevd epidemier, natur- og klimakatastrofer, matmangel, ødeleggende kriger eller samfunnskollaps. For store deler av jordens befolkning er det fortsatt slik.

En rekke bøker og filmer handler om livet etter katastrofen. Uhyggelige «Veien» av Cormac McCarthy er bare én av dem. Interessen for slike tema har gått i bølger, og i de siste årene har vi hatt en ny oppblomstring. Populariteten til «The Hunger Games»-filmene, der ungdommer kjemper mot hverandre på liv og død, sier noe om dette.

Håndboka «Postapokalypse nå» kom ut i høst. Ifølge en av forfatterne, handler den om hvordan du kan overleve dersom du var med i virkelighetens versjon av «The Hunger Games». Boka beskriver en situasjon der samfunnet har brutt sammen, og vi er overlatt til oss selv. Bakteppet er en gigakatastrofe som atomkrig, økologisk kollaps, pandemi, supervulkanutbrudd eller kometnedslag.

Les om naturkatastrofer her.

I en slik situasjon: Hvordan skaffe seg mat, vann og varme? Hvordan berge helse, liv og forstand nesten på steinalderens premisser? Boka forsøker å gi svar på alt dette, med massevis av nyttige tips. Den har en god del til felles med «Speiderboka» og diverse friluftslivshåndbøker, men siden vi her ikke skal ut på en vanlig lysttur i skogen, har «Postapokalypse nå» en dystrere undertone og også mer spesielle forslag. For eksempel får vi lære om tørket torvmose som menstruasjonsbind, vasking av ullklær i gjæret urin og kunsten å lage sko av gamle bildekk.

For et par-tre generasjoner siden kunne praktisk talt alle norske bygdesamfunn klare seg godt hvis de ble isolert fra omverdenen. Folk var selvforsynt med mat og energi, de kunne bygge hus og båter, de kunne lage redskaper og klær – og de hadde trekkdyr som gikk på lokalt drivstoff.

I dag er det meste kjøpt på butikken og hentet utenfra, ikke bare fra et annet sted i landet, men fra hele verden. Mer enn 60 prosent av maten vi spiser er nå importert, enten direkte eller i form av kraftfôr til kyllinger, griser og laks. Selvforsyningsgraden er synkende, og det lille vi har av dyrket jord blir gradvis bygget ned (heldigvis «bare» 5600 dekar i fjor).

I første del av forrige århundre var det fortsatt fullt mulig for en familie å dra ut i ødemarken for å tømre hus, dyrke opp jord, spinne garn og klare seg på permanent basis. Fortsatt lever det nordmenn som er vokst opp under slike betingelser. Hamsuns fortelling om Isak Sellanrå er egentlig en dokumentar.

Jeg nevner ikke dette for å idyllisere fortiden. Det var slit og fattigdom, undertrykkelse og mangel på muligheter. Siden den gang har vi gjort enorme fremskritt. Livet er blitt bedre å leve for de aller fleste.

Men vi er blitt mer sårbare. I jaget etter å få det bedre har vi godtatt at livsnødvendig kompetanse går i glemmeboka og blir erstattet av spesialister og avansert teknologi. Vi tar det for gitt at sivilisasjonens krykker alltid vil være der. Vi som lever nå, er de første nordmenn i historien som er hjelpeløse uten disse krykkene. Vi har for få kloninger av Lars Monsen og 80-talls-tv-helten MacGyver.

«Postapokalypse nå» er en håndbok for enkeltindivider eller små grupper som vil prøve å overleve etter at sivilisasjonen er borte. Enhver får ta stilling til hvor fruktbart det er å forberede seg på noe slikt. De fleste vil slå seg til ro med at sannsynligheten for at en så stor katastrofe skal ramme oss, tross alt er svært liten.

Like viktig som at hver enkelt av oss lærer seg å bygge gammer, plukke ville matplanter og desinfisere vann med sollys, er det at vi som samfunn er forberedt på situasjoner som svekker sikkerheten, og at vi er i stand til å håndtere alvorlige, «normale» katastrofer. Det er tross alt betydelig mer sannsynlig enn en total apokalypse.

En krise forårsaket av ressursmangel, forurensing eller klimaendring vil komme gradvis. Andre deler av verden rammes trolig før Norge, men vi kan få alvorlige ringvirkninger. Krig eller større politiske konflikter kan også føre til at vi ikke lenger kan importere like mye mat, klær og råvarer. Har vi da nok ressurser til å klare oss selv? Vil vi angre på at vi nylig har droppet beredskapslagrene? Vil olje og gass fortsatt være gangbar mynt når verden primært mangler mat eller rent vann? Selv de smarteste apper kan ikke hjelpe oss da.

Myndighetene er selvsagt opptatt av disse spørsmålene. Alle norske kommuner er pålagt å ha en katastrofeplan, og i en årlig oppdatert sårbarhets- og risikorapport, «Nasjonalt risikobilde», er 17 scenarioer for større katastrofer grundig analysert. Men ingen av dem forutsetter en total samfunnskollaps eller dramatisk mangel på tilførsler utenfra.

Halvparten av scenarioene er lokalt avgrenset og handler om flom, skred, giftutslipp, skogbranner og store ulykker med skip eller oljeinstallasjoner. Dette er situasjoner vi kan forholde oss til med branner i Lærdal og Flatanger, flom i Gudbrandsdalen og Odda og mange alvorlige skred og ras friskt i minne.

Rapporten tar også for seg hva som kan skje ved en atomkraftulykke, et stort vulkanutbrudd på Island med massivt askenedfall (hver femte innbygger der døde av sult etter Laki-utbruddet i 1783), terrorangrep, solstorm (slår ut strømnettet), pandemi og krigslignende handlinger fra en annen stat.

Ett av scenarioene som er beskrevet i rapporten, er et større kvikkleireskred på Bakklandet i Trondheim. Det er anslått fra 200 til 1200 omkomne, avhengig av om man rekker å evakuere folk før hovedskredet kommer. Bakklandet og nedre deler av Singsaker rammes, Øya og mye av sentrum vil oversvømmes av flodbølgen og av Nidelva som demmes opp. Skadene er beregnet til mer enn 30 milliarder kroner.

Heldigvis er sannsynligheten for at dette skjer akkurat her anslått til å være så lav som 0,4 prosent i løpet av ti år. Et slikt skred antas å kunne komme i løpet av 2–3000 år. Av alle scenarioene som er omtalt, er sannsynligheten størst for en større pandemi, med 10–20 prosent risiko i løpet av 10 år.

Et desentralisert og velfungerende samfunn som Norge, med stor tillit til myndigheter og med god beredskap og kapasitet, vil takle leirskred, flommer, branner og avgrensede terroranslag slik de er beskrevet i sårbarhets- og risikorapporten. Katastrofalt for dem som rammes, idyllen Norge kan skjelve, men storsamfunnet fungerer.

Men: Hvilken garanti har vi for at vår historiske og geografiske trygghetsboble skal vare evig? Kanskje bør vi skaffe oss den postapokalyptiske håndboka og mentalt forberede oss på tøffere tider. Tåler vi å tenke på at barna som nå løper rundt i barnehagen, kan møte en annen virkelighet, de som er født med stempelet «holdbar til år 2100»?