Dømt til å lykkes. Det er en nærliggende konklusjonen etter en uke med intense og vanskelige forhandlinger om statsbudsjettet. I går var det ventet et nytt tilbud fra regjering. Det tredje i rekken. Det kom ikke. Budsjettforhandlingene står bom stille. Frps stortingsrepresentanter ble innkalt til gruppemøte i går kveld.

Selv om avstanden mellom støttepartiene og regjeringspartiene fortsatt synes stor, er det forhandlingsvilje. Den er trolig så stor at det rekker til mål. Alternativet er en regjeringskrise som vil ramme sentrumspartiet med full tyngde. For de gikk til valg på regjeringsskifte, på Erna Solberg som statsminister, og inngikk en i særklasse omfattende samarbeidsavtale med den blå regjeringen.

Stemningen er likevel spent nå mens dragkampen pågår. Naturligvis er det krevende å få fire så ulike partier til å henge sammen. Avstanden er stor, kanskje større enn noen gang, både målt i kroner, holdninger, standpunkter og symboler.

For eksempel er det en avgrunn i miljø- og klimapolitikken mellom Venstre og Fremskrittspartiet. Nesten like stor er avstanden mellom KrFog Frp i bistands- og asylpolitikken. I tillegg kommer at de to sentrumspartiene stilte med høyst ulike krav på veien inn i budsjettforhandlingene. I går ettermiddag valgte regjeringspartiene å ta tidkrevende omkamper, mens sentrum ikke vil samle seg rundt en felles kravliste.

I mange saker forhandler regjeringspartiene med to selvstendige motstandere, men som begge har som mål å være medspillere. Venstre og KrF har ulike skatteprofil, ulik skolepolitikk og familiepolitikk, ulike samferdselspolitikk og ulik omsorgspolitikk.

I møte med skattekuttene på vel åtte milliarder kroner, som er regjeringens viktigste satsningsområde, skiller sentrumspartiene lag så det holder. KrF sier nei til å kutte i formuesskatten, altså halvparten av skattekuttene. Venstre vil kutte, men på en annen måte. Venstre vil løfte bunnfradraget, ikke senke satsen. Dermed treffer de Frp på hjemmebane - der Frp tapte i kampen mot Høyre.

Dersom regjeringen allerede har gitt tilbud om å flytte tre milliarder, er det en beskjeden bevegelse for en såpass svak regjering. Budsjettet er på 1200 milliarder. Bondeviks første regjering på slutten av 1990-tallet måtte flytte på 12 milliarder for å få en avtale med Arbeiderpartiet. Det var innenfor et halvparten så stort budsjett. - Et godt budsjett er blitt enda bedre, var KrFs svar den gangen.

Høstens budsjett ble oppfattet som en provokasjon i sentrum. Men det var også en markering av retningen regjeringen ønsker å gå. Statsminister har fra første stund vist romslig vilje til endringer. Nå har det likevel låst seg fast. Meningsmålingene viser at regjeringen taper på budsjettstriden, sentrum står stille, mens Ap fyker i været.

Det er grunn til å tro at budsjettet kommer i havn. For det er bred enighet om hovedtallet: bruken av oljepenger. Punkt to er verre; skattekuttet. Det er omstridt. Over åtte milliarder er foreslått kuttet, havparten på formuesskatten.

Men etter å ha vist frem kursen, er nok en avtale om budsjettet viktigere enn kronebeløpene for de blå. Sentrum kan derfor stå på kravene, selv om de ikke har noen god sak å felle Solberg på, og heller ikke ønsker noen krise. En regjeringskrise allerede nå ville ha vært en katastrofe for de borgerlige, særlig for Høyre og Frp.

Derfor kan budsjettforhandlingene vær i krise - uten at det skaper krisestemningen.