Det er åpenbart at politikk er viktig, og at det er viktig hvem som blir valgt. De siste ukene har det vært dragkamp om statsbudsjettet. I et budsjett på over tusen milliarder kroner skal det endres på noen milliarder. Det er en kamp om symboler som ofte ikke koster så mye, ikke minst for det folkelige Fremskrittspartiet. Samtidig er det en kamp om politisk retning, selv om retningsendringene i den store sammenhengen blir små.

Jeg er av dem som mener politikk er viktig. Jeg startet i politikken for over 40 år siden, men som journalist i mange år var det ikke «lov» å være folkevalgt. Få yrkesgrupper er så politiske som journalistene, men på utsiden later de som om de er nøytrale – noe de selvfølgelig ikke er. Jeg har aldri lagt skjul på at partiet mitt er Venstre. Når folk engasjerer seg i politikk er det for å være med å bestemme, vi tror vi kan påvirke samfunnet der vi stiller opp. Derfor er det viktig at de som blir valgt har en bredde som samsvarer med dem de er valgt å representere. Slik er det ikke i dag.

Jeg har sett det som journalist i Dagens Næringsliv, og som ansatt i Det norske; folk fra næringslivet er lite politisk aktive. Det er få med bakgrunn fra teknologisk og økonomisk utdanning i politikken. Ja, i det hele er det få fra næringer som skaper de verdiene i samfunnet som vi bygger vår velferdssamfunn på. Det er mange flere representanter for de som vil fordele verdiene enn det er fra de som skaper verdiene. Når jeg spør om grunnen til manglende politisk engasjement er ikke svaret for lite tid. Svaret er at politikken er preget av for liten virkelighetsforståelse. Det er for mye vekt på følelser og for lite vekt på fakta. Det er for lite vurdering om kostnadene på tiltak står i forhold til nytten, for mye populisme og for lite pragmatisme, for mye retorikk og for lite drøfting og vurdering. Det er for mye enkeltsaker og for lite helhet, for mye politisk spill der meninger må vike for meningsmålinger.

Hvem som blir valgt er dokumentert i boken «Demokrati og ansvar» fra 2007, skrevet av to av landets fremste valgforskere (Narud og Valen). En tredjedel av alle på Stortinget i 2005 var rekruttert fra partiorganisasjonene, det har sikkert ikke blitt færre etter det. Det er nærliggende å tro at de fleste trolig ikke har vært ut i vanlig arbeid før de ble politikere. Andelen som kommer fra privat sektor er under 30 prosent – og er passert av folk fra organisasjonene. Det er klart dette gjør noe med politikken. Gjennomsnittsalderen på de folkevalgte går markert nedover, mens befolkningen blir stadig eldre. I politikken har vi fått en politisk klasse som lever av å være politikere.

Er politikerne representative for velgerne? Den samme boken dokumenterer at velgerne er moderate og klynger seg inn mot sentrum, mens lederne i partiene er langt mer ekstreme. Det er betydelig avstand mellom velgerne og de folkevalgte i nesten alle saker, og selvfølgelig mest hos ytterpartiene Frp og SV. Avstanden ser ut til å være størst i de mest symbolske sakene for partiene. Kanskje kan regjeringspartienes fall på meningsmålingene forklares med at velgerne deres ikke er så opptatt av skatt, det viser nemlig forskningen. Frps velgere er for eksempel mye mer opptatt av miljøvern enn ledelsen i partiet er. Et politisk område skiller seg ut; velgerne i alle partier er mer distriktsvennlige enn sine ledere, til og med i Senterpartiet.

Jeg tror det er nødvendig at de folkevalgte reflekterer det folket de valgt av - og for. Derfor bør flere i det private næringslivet engasjere seg i politikken, derfor bør det være flere med bakgrunn i teknologi og verdiskaping, derfor bør det være flere eldre med i politikken. Det bør bli mange friske nominasjonsmøter framover. Dette er ikke ment som valgtale for en 59 år gammel kar med bakgrunn i det private næringsliv. På den andre siden stiller jeg til valg i Malvik for at flest mulig skal stemme på Venstre.