Til stadighet blir vi minnet om det: Det blir ikke lettere å bli gammel. Systemene som skal plukke oss opp når vi blir dårlige, svikter ofte når vi trenger dem som mest. Respekten for eldre mennesker er dalende i vårt samfunn. Den øker ikke av at politikere og andre til stadighet minner oss om den økende byrden av gamlinger som truer med å kvele den norske velferdsstaten.

Øya helsehus i Trondheim, 22.august 2008: En stolt og offensiv helseminister Bjarne Håkon Hanssen (Ap) lanserer det han kaller landets viktigste reform. Med midtnorske helsetopper og lokale Ap-politikere til stede, viser han frem sine bilder med fengende slagord og mange piler mellom ulike firkanter. Nå skal det bli slutt på at syke, eldre mennesker skrives ut fra sykehuset uten at kommunen vet det. Det er nemlig uverdig.

Hanssen beskriver et helsevesen som er rammet av en systemkrise. Under mottoet «Rett behandling på rett sted til rett tid» lover han å reformere helsevesenet på rekordtid. Tryllemedisinen heter «samhandling». Det skal ta flere år før samhandlingsreformen blir realisert. Hanssen er forlengst vandret til First House, og det er blitt januar 2012 før alle de gode tankene er klare for å settes ut i livet.

Det nye Øya helsehus er Trondheim kommunes flaggskip i eldreomsorgen. Hit skal eldre pasienter med fortsatt pleiebehov komme når de er behandlet ferdig på St. Olavs Hospital. Før de sendes videre, enten hjem eller til langtidsopphold i et «vanlig» sykehjem, skal deres behov utredes nøye. Her skal alle være sikret et godt tilbud og en verdig livsaften. Statsrådens mål er at lignende tilbud skal finnes rundt om i landets kommuner.

Øya helsehus høsten 2014: Sykehjemmet er en gjenganger i en rapport om avvik i samhandlingen mellom sykehuset og eldreomsorgen i kommunen. Helsehuset er flittig til å rapportere avvik fra det som er det selvfølgelige målet når eldre pasienter overføres fra St. Olavs Hospital til kommunen. Overgangen skal gå smertefritt. Sykehuset skal varsle kommunen når en pasient skrives ut og har behov for videre oppfølging i sykehjem eller hjemmetjeneste.

Helsehuset er ikke alene om å rapportere uheldige episoder. I løpet av ett år ble det registrert 219 avvik bare i systemet til Trondheim kommune. Bak det som så tørt kalles avvik, skjuler det seg opprørende historier: En 80-åring døde like etter at han ble sendt ut fra sykehuset. En dement pasient ble fraktet hjem i drosje uten at noen var varslet. Han ble oppdaget vandrende på veien, ute av stand til å finne frem til sin egen dør. En annen meget syk pasient ble satt i en stol i leiligheten sin, og ble funnet i elendig forfatning av hjemmetjenesten dagen etterpå.

Lignende historier er det mange av, slik vi nylig fortalte om i flere reportasjer her i avisen. Gjennomgangsfeilen som blir gjort, er at sykehuset ikke gir god nok varsling til kommunen når eldre skrives ut. Det mangler ofte journaler og opplysninger om videre behandling og medisinering. Det kan gi svært alvorlige følger.

Ordfører Rita Ottervik (Ap) sa historiene vi fortalte, var av det mest grusomme hun hadde hørt. Hun innkalte både sykehusdirektør og ledere fra egen administrasjon for å kreve opprydding. Strenge instrukser for hvordan overføringen av pasienter skal foregå finnes, det gjør også reglene for samhandling mellom de to nivåene. De blir bare ikke fulgt hele tiden. For gamle og syke mennesker kan det bli dramatisk. Nå lover sykehuset å skjerpe seg.

Alle som leser om slike forhold, får en uro i seg: Er det slik det skal være å bli gammel? Er det noen verdighet igjen når gamle behandles som postpakker som blir sendt fra et sykehus som nesten alltid er i manko på ledige sykesenger, og som blir skysset ut så fort det lar seg gjøre, uten at de som skal ta imot er varslet og forberedt? Eller når sykehusansatte og personalet i den kommunale omsorgen krangler om hvem som skal ta ansvaret for en pasient, om gamle som blir kasteballer mellom sykehus og sykehjem fordi de blir sendt ut for tidlig og må innlegges på nytt? Det var tilstander som dette Bjarne Håkon Hanssen ikke ville ha noe mer av den gangen i 2008.

Skal man våge å bli gammel og syk? Spørsmålet fortsetter å svirre i hodet når vi noen dager senere kan lese at flere eldre må dø alene på sykehus som ikke har råd til å spandere vakt over dem. Eller når gamle blir sendt hjem for å dø, mot sin egen vilje. Selv om mange mener det er godt for døende å komme tilbake til et sykehjem eller eget hjem når det nærmer seg slutten, er det også mange som føler størst trygghet ved å få være på sykehuset. Den etiske standarden som fortsatt ligger i mange nordmenn, tilsier at en døendes siste ønske så langt råd er bør bli oppfylt.

Det rike Norge bør ha råd til å la gamle, syke mennesker som har jobbet og betalt sin skatt gjennom et langt liv, få lov til å dø på den måten de føler er best for seg. Det kan se ut til at økonomitenkningen har fått overtaket. Det koster for mye å ha gamle, kronisk syke liggende på sykehus. Noen andre trenger sykesengen. Svake, forsvarsløse pasienter som ikke er i stand til å tale sin egen sak, blir svarteper i et spill mellom et presset helsepersonale i sykehus og en like hardt presset kommunal eldreomsorg.

De gamle må slippe de unge foran seg i helsekøene. Det var en gjengs oppsummering av forslagene fra det såkalte prioriteringsutvalget som for vel en uke siden la frem sin innstilling. Nå sa utvalget aldri det. Ikke direkte. Medlemmene kom til den konklusjon at alder i seg selv ikke bør være noe selvstendig kriterium for å bli prioritert til behandling. Det betyr at du ikke ut fra alder alene skal rykke ned på prioriteringslisten etter yngre mennesker i sykehuskøen.

Men hvordan blir det i virkeligheten, i det daglige arbeidet der ansatte i helsevesenet til alle tider har tatt valg på liv og død for pasientene? Prioritering er å sette noen opp mot andre. Vil de sette en sprek 80-åring med hjerneslag foran en 30-åring med dårlig allmenntilstand og samme diagnose? Neppe.

Ved å vise til begrepet helsetap vil de ha prioriteringsutvalget på sin side. Det nye kriteriet skal brukes for å ta hensyn til antall forventede gode leveår pasienten har igjen. 80-åringen kan ikke påregnes å ha like mange år igjen som 30-åringen, og dessuten har han allerede hatt 80 gode år bak seg. Den som risikerer størst helsetap ved ikke å få behandling, skal prioriteres, ifølge utvalget. Men samtidig understreker utvalget at dette skal sees i sammenheng med to andre kriterier, helsegevinst og ressursbruk.

Uansett hvordan vi snur og vender på de fine formuleringene i innstillingen, kommer utvalget ikke bort fra at alder til syvende og sist blir et kriterium når helseressurser skal prioriteres. Med helsegevinst menes den nytten en pasienten har av behandlingen. Her kommer også alder inn, fordi en 30-åring vil ha større nytte målt i leveår, enn en som er vesentlig eldre. Alder blir et indirekte kriterium, realiteten blir den samme: De eldre rykker bak i køen.

Det som er riktig tenkt, er at det skal vurderes nøye når livsforlengende behandling av alvorlig syke, eldre mennesker settes inn. Men målt i livskvalitet er det ikke sikkert at det er et riktig valg å sette i gang livreddende behandling av en alvorlig syk gammel pasient som ellers ville dødd på en naturlig måte. I noen tilfeller er det også respekt for livet å velge å ikke gi behandling.

Hva er et gammelt liv verdt? Mye. Like mye som et ungt liv. I den prioriteringsdebatten som nå kommer, må det være en grunnleggende tanke. Heldigvis er det ikke flertallet av gamle pasienter som blir sendt fra sykehuset til en stengt dør. Trolig var mangelen på samhandling mellom sykehus og kommune dårligere før. Heldigvis er ikke alderdom alltid synonymt med elendighet. Vi har en stort sett god eldreomsorg i Norge og må kanskje tåle at det skjer noen glipper i systemene.

Svaret på dagens spørsmål må være ja. Vi kan ta sjansen på å bli gamle. Hvis vi kan være sikre på å bli godt behandlet.