Alle synes visst den nye poseavgiften er noe tull, regjeringen intet unntak. Vanligvis står partiene i kø for å ta æren for budsjettseire, men nå toer alle sine hender. Trine Skei Grande påstår at Venstre overhodet ikke prioriterte plastposeavgiften i forhandlingene. Frp-leder Siv Jensen hevder hun måtte gi etter for press. Erna Solberg er livende redd for å bli kalt Tante Pose. Kanskje kom avgiften bare rekende på ei fjøl? Til og med SVere akker seg over at poseavgiften ikke har miljøeffekt.

De må bare krangle. Budsjettet inneholder langt dummere ting enn poseavgift. Felleskassa trenger penger. Når vi har en regjering som vil at rike skal betale mindre skatt og gjøre det billigere å kjøre bensinbil, må de skaffe andre inntekter. Da finnes det verre ting å skattlegge enn plastposer, spør du meg.

Mens alle overgikk hverandre i å latterliggjøre poseavgiften, hørte jeg et radioprogram om hvordan plast dreper fugler, fisk og dyr i havet. Nå frykter forskerne at et gigantisk plasthav etablerer seg i Barentshavet mellom Finnmark og Svalbard. I Stillehavet sirkulerer allerede en søppelfylling som er minst fire ganger større enn Norge. Det er fotballer, kajakker, plastflasker, legoklosser, bæreposer, fiskegarn og mye annet, kvernet ned til ørsmå, gjennomsiktige partikler. Denne plastsuppen truer nå livet i havet. Ikke bare nord i Stillehavet, men også Atlanterhavet, Det indiske hav og Østersjøen er alvorlig forurenset av søppel. Nå bekymrer det forskerne at de finner store mengder plast i magen til sjøfugl og krabber i nordområdene.

Les også: Markedskrefter på ville veier

Plastposer er ikke et stort miljøproblem i Norge, blir det sagt. Dette fordi plastposer brukes til å ha søppel i. Statens forurensningstilsyn er likevel klar på det brukes for mange plastposer, en milliard årlig bare i Norge. Det er mange poser per person, det. Alt henger sammen med alt, tenker nå jeg. Plastforbruket øker i hele verden. Plastposeforbruket er bare en liten del av problemet, like fullt noe vi lett kan gjøre noe med.

I barndommen sendte bestemor med meg handlenett eller brukte poser når jeg skulle på butikken. Det syntes jeg var skrekkelig flaut. Alle måtte jo skjønne at vi hadde dårlig råd som ikke kunne kjøpe nye poser. Men som nyfrelst handlenettbruker skjønner jeg ikke at folk gidder å dra hjem alle disse plastposene. Handlenett er både smartere og bedre, ikke blir de ødelagt heller. SFT avviste behovet for statlige plastposevirkemidler med at handlenett markedsføres i større grad enn før. Den markedsføringen er ikke lett å få øye på. Hver gang jeg handler, utsettes jeg for plastposepushing. Men jeg har til gode å få tilbud om et handlenett.

Les også: Nå fylles tusen kjøkkenskap

I det store bildet bruker vi alle for mye plast. Ingen gidder å protestere mot all emballasjen, som at en liten elektronikkdings er pakket inn i enorme mengder hard plast. Alle snakker om at vi må ha plastposer til å ha søppel i, ingen snakker om at vi må lage mindre søppel. Den globale søppelmengden er vanvittig. Dagsproduksjonen av søppel fra verdens byer ville fylt en 5000 kilometer lang rekke av søppelbiler, ifølge Verdensbanken. Det er ventet at mengden av søppel tredobles frem til 2100. Like fullt, vi ler litt av alt som handler om å redusere forbruket. En skulle ikke tro at vi er etterkommere av en bestemorgenerasjon som skylte brødposene og brukte dem mange ganger.

Plastposeavgiften kan bli en symbolsak. Den minner oss om at ikke alt bestemødrene våre gjorde var så dumt.

Les også: Når faklene er slukket