Rock kan endre livsløp drastisk. Ikke helt sjelden til det bedre.
På tampen av 2004 var Skjalg Raaen 24 år, samboer, nybakt pappa og lærerhøyskolestudent i Trondheim. Fremtiden var definert. Innflytteren fra Bangsund spilte riktignok i et band, Funk Fiction, men det var et hobbyprosjekt han fikk stadig mindre tid til. En enkelt telefonoppringning skulle snu opp ned på alt, for i 2014 har Skjalg permisjon fra lærerstudiet på tiende året.
– Toget har vel gått nå for studiet, sier Skjalg, og lite tilsier at han er aktuell som lærer i løpet av de neste tiårene.
Det var nemlig Åge Aleksandersen som ringte i 2005. Sambandets gitarist Andreas Aase skulle slutte, og han anbefalte en av sine gitarelever som erstatter. I første omgang ble han prøvd ut på en turné. Nå har han vært med bandet ti sesonger, og har spilt «Lys og varme» på konsert godt over 500 ganger.
– Åge må ha sett noe i meg den gangen, og det har han og resten av gjengen hjulpet meg å realisere. Jeg er dypt takknemlig for det jeg har fått være med på. Alt jeg har lært om musikk, men også om å være menneske. Kameratskapet er unikt. Skal jeg noen gang slutte i Sambandet må det være fordi jeg får sparken, sier Skjalg. Han synes ikke det er begrensende å spille det samme repertoaret kveld etter kveld, enten det er i et band eller som teatermusiker i «Hair».
– Publikum hører jo ikke musikken hver kveld. Utfordringen ligger i å bevare energien, å beholde lidenskapen.
Hippie og spjæling
Tynne Skjalg med åpent skjortebryst, flagrende hår, slengbukser, ringer og armbånd, får mange til å tenke heavyrock. Men Skjalg er mer hippie enn heavyrocker. Sin personlige stil har han hatt siden før tenårene, med pannebånd og langt hår som kjennemerke.
– Jeg var 19 kilo da jeg begynte i førsteklassen, men sta og egen allerede da, sier Skjalg.
Engasjementet for musikk kom med filmen «Blues Brothers». Han var ti år, og fylte hyllene hjemme med kassetter med de gamle soulmestre. Han var betatt av sounden, energien, blåserne. Etter at han begynte å spille gitar, oppdaget han Jimi Hendrix. Skjalg kjørte sitt eget løp, fant sine egne helter. Han likte ikke i grunge, gikk heller på oppdagelsestur i farens platesamling. Richard Raaen er en dyktig og allsidig saksofonist, og i platesamlingens hans fant sønnen alt fra Genesis til Cliff Richard.
Lille Jimi
Men i bandet Gomp, som etter hvert skiftet navn til Uncle Bens, spilte Skjalg en Nirvana-låt eller to. Da de spilte på Rock mot Rasisme på Bangsund, ble Skjalg tatt bilde av sammen med Åge Aleksandersen. Han gikk på gitarkurs på Rockuka i Namsos med Backstreet Girls-gitarist Hans Petter Baarli. Skjalg spilte gjerne gitar med tennene eller med gitaren på ryggen, og Baarli kalte ham «Lille-Jimi» – han merket seg den spretne spjælingen blant de mange håpefulle gitaristene.
– Baarli husker nok ikke dette, men for meg står møtet med ham sterkt. Jeg har autografen hans på loftet et sted, sammen med bildet med Åge, sier Skjalg.
Drøyt ti år senere ble Åge Skjalgs arbeidsgiver. Skjalg spiller i det som trolig er Norges mest profesjonelle band. Musikken, det tekniske, apparatet rundt, alt er på stell.
Angrer ikke sine valg
– Men viktigst er likevel innstillingen. At ting er bra, betyr ikke at det er bra nok. I Sambandet er alltid spørsmålet: Hva kan forbedres?
Selv om Skjalgs kolleger i Sambandet er eldre enn ham, deler de verdigrunnlag. Men han skiller seg fra flere av de andre på et sentralt punkt. De som begynte som turnerende musikere på 60- og 70-tallet, så ikke særlig til ungene sine. Skjalg og kona skilte lag da datteren Alicia var tre år gammel, og har siden hatt delt omsorg. Det er ikke mulig å kjenne Skjalg uten å kjenne Alicia. Lydprøver, omrigg, møter, lange dager i studio, eventoppdrag, kvelder på Trøndelag Teater, Alicia har vært der. Men først og fremst har de to vært hjemme sammen. Skjalg har bodd alene i disse årene, har prioritert knallhardt og har hatt stor glede av valget han har tatt.
Alenepappa og rocker
– Jeg har aldri vært særlig til festløve, i egne øyne i hvert fall. Men i en såpass rotløs tilværelse som det er å være turnémusiker, er det viktig å ha et anker, noe som veier så tungt at en ikke skeier ut. Det er jo lett å begynne å tro på myten om seg selv, men jeg har heldigvis viktigere ting i livet mitt, sier Skjalg.
Alicia holder også på med musikk. Hun spiller tromme i korps, gitar – og synger. Søndag skal hun for første gang være med på scenen og synge når far Skjalg og farfar Richard inviterer på Bangund hornmusikklags tradisjonelle adventskonsert på Klinga i Bangsund. Nå er de tre generasjoner musikanter i Raaen-familien.
Skjalg har prioritert Alicia og Sambandet. I tillegg har han sitt eget studio, Strengeleik, i Fossegrenda. Der står de fleste av de i alt 47 strengeinstrumentene han har i sitt eie. Strengelek er basen for det han gjør når han ikke har oppdrag med Sambandet. Han har turnert eller vært i studio med blant andre Sissel Kyrkjebø, Espen Lind, Tone Damli, Herborg Kråkevik og Maria Arredondo.
Ida og Børge
Han jobbet lenge tett med Ida Jenshus, og har i det siste markert seg som produsent for Børge Pedersen. Da vi er på besøk i studio, spiller han den neste singlen til Børge «Når æ dør», en begravelsesmarsj i New Orleans-ånd som Skjalg har komponert. Den vil bli lagt merke til, og innebære et nytt steg for Børge Pedersen som artist og Skjalg som bakmann.
Uka før storkonserten The Last Waltz var Skjalg på skoleturné i Møre i regi av rikskonsertene – et program han har turnert med flere ganger de siste årene, i samarbeid med en klassisk gitarist og en jazzgitarist. Han har nettopp vært på turné med Therese Ulvan med meritterte amerikanske fusionmusikere, som førte ham langt utenfor komfortsonen.
Trives på tynn is
– Uten å skryte kan jeg vel si at jeg behersker det jeg gjør i Sambandet. Da er det viktig å havne på tynn is og også gjøre ting du ikke behersker like godt.
Mange ble også overrasket over hvor godt Skjalg vokste inn i rollen som musikalsk leder for gigantprosjektet The Last Waltz, støttekonserten for magasinet Sorgenfri, som ble en suksess på alle måter. Skjalg var «diktator» og valgte selv vokalistene som skulle være med og låtene de skulle synge. Han valgte de opplagte, men også mer uetablerte artister, og personlige helter. En av favorittene fra farens platesamling var debutplata til Siri Svale band. Siri Gellein har prioritert andre ting enn musikerkarrieren de siste tiårene. Mange var overrasket over hennes maktdemonstrasjon på scenen, men ikke Skjalg – han var overrasket over at folk i Trondheim hadde glemt henne. Har ikke musikere i byen forhold til byens musikkhistorie? Hvorfor samarbeider ikke miljøene oftere med hverandre?
Trondheim har sterke musikkmiljøer med både nasjonalt og internasjonalt nedslagsfelt. Det er mange studiomiljøer med høy kompetanse. Skjalg kjenner noen, men slett ikke alle.
Vi er alle musikanter
– Hvor mye kontakt har du med bransjefestivalen «Trondheim Calling»?
– Jeg har hatt lite med dem å gjøre. Jeg har nok ikke nok kred, smiler Skjalg. Det finnes nedarvede strukturer som han etter 15 år i byen fortsatt ikke skjønner. Han vil gjerne bidra til endring. Et forsøk er Lun aften, en torsdag hver måned på Café 3b, som han kjører med tre musikerkolleger og gjesteartister.
– Byen er ikke så stor. Vi burde kjenne til hverandre, utnytte hverandres kompetanse, lære og bli inspirert av hverandre. Det skulle vel ikke være så vanskelig, sier Skjalg Raaen.
