Den snille forklaringen på nordmenns høye gjeld er at boligprisene har gått rett til værs. Det blir hevdet: «Det er ikke så farlig at husholdningens gjeld har økt, siden boligene er mer verdt og dermed gir låntagerne like god pantesikkerhet som før». Det er et forsøk på å bortforklare det som kan bli et alvorlig samfunnsproblem. Det er nemlig ikke boligens verdi som skal betale renter og avdrag på lån, men låntagerens inntekt.

Det er inntektens andel av gjelden som beskriver låntagernes og samfunnets evne til å betjene gjeld. Nordmenns gjeldsgrad har økt bekymringsfullt, men får urovekkende liten oppmerksomhet. Så lenge lånerenten er rekordlav og sysselsettingen fortsatt er høy, går det bra. Banker har ikke tapt på boliglånskunder siden krisen for 25 år siden, og familier som må gå fra hus og hjem på grunn av betalingsproblemer er heldigvis et marginalt problem. Ved utgangen av krisen i Norge tidlig på 1990-tallet, hadde nordmenn i gjennomsnitt bare litt større gjeld enn inntekt.

De siste ti årene har inntektene økt kraftig, men gjelden har vokst enda mer. Derfor er gjeldsgraden nå over 210, det vil si at gjelden er over dobbelt så høy som husholdningenes disponible inntekt. Gjeldsgraden økte særlig sterkt fra 2003 til 2008. Etter en liten dipp rundt finanskrisen, er utviklingen de siste årene at nordmenn igjen setter seg stadig dypere i skyld og gjeld.

Hva er problemet hvis alt er velstand? Finanstilsynet, som har ansvar for å overvåke finanssektoren, har i mange år advart mot at gjeldsgraden øker år for år og er på et historisk høyt nivå. Det har også sentralbanksjefen sagt, men de taler for døve ører. Det går så godt at ingen bryr seg. I siste del av 80-tallet var det ikke uvanlig at boliglån kostet 17–18 prosent.

Hva er det som gjør at vi ikke vil høre på gjeldsoffer-øret? Fordi det er så lenge siden forrige krise? Fordi vi også denne gangen tror at det ikke kan skje igjen? Nordmenns låneadferd er like skremmende som fascinerende. Det er som om hver generasjon har behov for å føle seg usårbar. Men historien viser at alle generasjoner får en stor eller liten smell.

Det er grovt sett tre ting som økonomisk kan være en bredside mot husholdningsøkonomien: Det ene er skilsmisse og samlivsbrudd. Det er dramatisk for dem som rammes, men gir ikke utfordringer for resten av samfunnet. Det gjør derimot de to andre torpedoene: Arbeidsledighet og renteøkning. Renten er rekordlav, og selv om ledigheten øker, er det langt unna noen systemkrise for husholdninger og banker. Det betyr likevel ikke at vi er vaksinert og immune mot krise. Vi bare opptrer som om vi er det.

Finanstilsynet har pålagt bankene strengere krav for å unngå å sette husholdningene i gjeldsfella. Bankene uttaler seg med det største alvor, og politikerne hermer etter. Likevel øker gjeldsgraden, det vi si at evnen til å betjene lån blir gradvis mindre. Samfunnet sier én ting og gjør stikk motsatt.

Nordmenn handler i strid med fornuft og økonomiske lover også når det kommer til kortsiktig kreditt. Husholdningene flommer over av penger. Likevel er det flere enn noen gang som lar seg lokke av utlånshaier som frister med velfylte kredittkort. Også inkassogjelden øker. Hvis det kunne settes likhetstegn mellom faktisk adferd og fornuft, skulle både inkassosaker og forbruksgjeld ha gått ned. Tor Berntsen, leder for inkassoselskapet Kredinor, sier det slik: «Inkasso vokser i gode tider, fordi når folk har mye, vil de ha enda mer.»

Det er populært, men ikke nødvendigvis så klokt, å rope på staten og politikerne når noe er galt. Her er det begrenset hva myndighetene kan bidra med, men tre helt konkrete ting kan de gjøre: For det første stramme inn bankenes boliglån og for det andre innføre et gjeldsregister. Det tredje, og kanskje vanskeligste, er hvis flere enn Finanstilsynet og Norges Bank kunne koste på seg å være en smule bekymret.

Det kan kanskje spare noen fra å måtte gå fra hus og hjem en gang i fremtiden.