Brønnen har vært en del av kong Sverres borg Sion som i sin nåværende ruintilstand vokter taust over byen og Strindfjorden. Borgen er et lokalt kulturminne men av stor nasjonal betydning både opplevelsesmessig og som kilde til kunnskap om byens og landets eldre historie. Folkemuseet har nå tatt fatt i denne muligheten og bokstavelig talt gravd borgen frem fra glemsel og forfall. Og i 2012 sto borgruinen ferdig restaurert klar til å motta besøk. Men hva er det vi ser restene av?
Kong Sverre var en ambisiøs mann som man kan stifte bekjentskap med i sagaen han selv har dikterte den første delen av, kalt «Gryla» («skremsel» eller «trollkjerring»). I 1183 satte han i gang byggearbeider på det høye fjellplatået ved byens sydlige innfartsvei. Året etter sto den ferdig. Borgens opprinnelige funksjon er ikke innlysende, mange har ut fra beliggenheten på fjellplatået med utsikt mot Trondheimsfjorden ment at den skulle bidra til å hjelpe Sverre i forsvaret av Trondheim og omegn. Men selv om borgen ligger strategisk til i forhold til en sydlig innfartsvei, var det ikke derfra en først kunne vente de alvorligste angrepene på byen, de ville komme fra sjøen.
Med datidens våpenteknologi var det heller ikke trolig at borgen var ment å spille noen offensiv rolle i et angrep på byen. Om man tar en nærmere titt hvordan borgen er bygd ser det ut til at en av funksjonene har vært å sikre kongen og hans krigerflokk mot fiendtlige anslag når de besøkte Trondheimen hvor de i perioder oppholdt seg over lengre tid. Borganlegget er for sin tid hypermoderne og avansert, også sett med europeiske samtidsøyne: En kraftig ringmur er reist i naturstein langs borgplattåets yttergrenser, og et kraftig tårn forsvarte inngangen med en vindebru over en bred, tørr vollgrav. Langs ringmurens beskyttende innside var det reist hus i stein og tre med funksjoner knyttet til forsvar og administrasjon/representasjon. Og det var bygd flere hus med boligfunksjoner, lager, magasin, kanskje eldhus, smie og andre økonomibygninger inne på borgplattået som skulle holde tjenestefolk, håndverkere, soldater, prester og andre «sivilister» som inngikk i kongens hushold med mat, husvære og andre tjenester.
Borgen var med andre ord et samfunn i miniatyr som i sin uproduktive tilværelse drenerte omgivelsene for energi og ressurser nødvendige for å opprettholde borgens ulike funksjoner. Ut over den defensive forsvarsrollen rigget for å kunne holde ut langvarige beleiringer kan borgen i perioder også ha fungert som et administrativt senter for byen i forhold til de rettigheter som kongen kunne påberope seg med hensyn til lokal skatte- og avgiftsinnkreving, slik vi kjenner til var tilfelle i engelske byer på samme tid. Ifølge tradisjonen har kongen oppkalt borgen sin for Sion etter borgfjellet nær Jerusalem som kong David i sin tid erobret, men som senere ble brukt som selve symbolet på det himmelske Jerusalem.
Sverre hadde innsikt i det som rørte seg i samtidens kontinentale Europa av militære, religiøse, politiske og kulturelle ideer og begivenheter. Så selv om det er foreslått at navnet Sion kan være en forvrengning av det gammelnorske ordet «sjon» (utsyn), er det nærliggende å tenke seg at Sverre bevisst valgte å kalle borgen for Sion som en måte å knytte bånd mellom seg og et av det kristne fellesskapets viktigste symboler, Den Hellige Stad. Slik skapte man på denne tiden makt og herredømme uten engang å måtte være til stede – og i dag en god historie!
Borgen fikk en kort levetid, etter bare fem år ble den angrepet av kuvlungene som røvet og deretter brant borgen. Den ble gjenoppbygd men ble på nytt angrepet og ødelagt av baglerne, kirkens militante krigerflokk. Som takk for seg ødela de borgens livsviktige drikkevannskilde ved å kaste en død mann i brønnen og deretter fylle den med stein. Et tredje gjenoppbyggingsforsøk ble gjort av barnebarnet til Sverre, den mektige kong Håkon Håkonsson, men borgen ser ut til å ha forfalt raskt, og vi må tro det var fordi den ikke lenger spilte noen viktig rolle, verken for kongemakt eller for den lokale bybefolkningen.
Takket være NIKUs iherdige innsats i oktober i år gjenoppsto brønnmannen, dog ikke fra de døde men fra brønnsjakten hvor han i 826 år hadde ligget dynget ned av stein og jord. Måtte Folkemuseets siste gjenopplivingsforsøk få større suksess enn de foregående. Det har det ærlig fortjent.
Axel.christophersen@vm.ntnu.no