Norges Bank sendte onsdag formiddag signalet «løp og kjøp» da styringsrenten ble satt ned fra 1,5 til 1,25 prosent. Det er den første rentenedsettelsen siden mars 2012. Med unntak for noen måneder under finanskrisen i 2009, har styringsrenten aldri vært lavere.

Det vart ei underlig tid. Norge har de siste årene hatt rekordlavt rentenivå på grunn av svake internasjonale konjunkturer. Nå blir styringsrenten enda lavere, denne gang på grunn av nedgang i norsk økonomi. Rentenedsettelse er et virkemiddel for å få mer fart i økonomien. Lavere pris på penger skal gi flere investeringer og større forbruk. Men: Er det noe Norge absolutt ikke trenger, så er det nettopp enda mer forbruk.

Rentenedsettelsen kom ikke overraskende. De siste månedene har prisen på olje, Norges viktigste eksportartikkel, falt, falt og falt. Og med den har norsk økonomi mistet mye av potensen. Nedgangen vil trolig fortsette. Verdiene av de børsnoterte bedriftene faller, optimismen faller og sysselsettingen faller. Det eneste som øker er pessimismen.

Det er i en slik nedgangskonjunktur det egentlig er behov for å sette ned renten. Problemet er at renten allerede er svært lav og har vært det lenge. I noen år har vi hatt det som tidligere var en noe nær umulig kombinasjon: Høykonjunktur og lav rente. Nytten som lav rente skal gi, har vært tatt ut i så lang tid at den har gått over til å bli en utfordring. Vi har kjøpt og kjøpt, vi har lånt og lånt.

Den situasjonen Norge er i nå, er derfor ny. Pilene peker nedover, og renten er allerede rekordlav. Faren er overhengende for at det som nå blir brukt som medisin, gis i doser som gjør det til gift. Nordmenn har ikke gjort annet de siste årene enn å kjøpe, kjøpe og kjøpe. Varehandelen har økt mer enn prisstigningen, og husholdningene har høyere gjeldsgrad enn noen gang. Det er ikke bare husholdningene som har gått bananas med kredittkort, kjøpt og pusset opp hus. Sjeføkonomen for kommunenes interesseorganisasjon, Per Richard Johansen i KS, er bekymret for at også kommuner har satt seg i gjeldsfelle.

Nå får vi signal om at vi skal kjøpe og låne enda mer. Ja, det vart virkelig ei underlig tid. I årene med lavt rentenivå, har husholdningenes gjeld økt i takt med boligprisene. Lavere rente er isolert sett en gladnyhet til alle som har lån. Men mange av de privatpersonene som kan se frem til nesten gratis lån, må betale tilbake på andre måter. Svakere norsk krone vil føre til at importerte varer blir dyrere. Utenlandsturene - merk flertall - blir også dyrere når kronen svekker sin kjøpekraft. Noen vil merke dårligere tider på adskillig mer dramatisk vis. Allerede har arbeidsledigheten økt. Før oljeprisen igjen gjør kraftige byks oppover, vil enda flere miste jobben.

Alvoret kan leses som tørre tall i Norges Banks analyser. Dokumentet som følger rentebeslutningen viser at nedgangen i oljeinvesteringer vil føre til at produksjonsgapet i norsk økonomi ventes å bli større nå enn det var under finanskrisen. Det betyr at mange bedrifter vil få mindre å gjøre, noen vil gå over ende og arbeidsledigheten vil øke.

De fleste bedrifter, arbeidstagere og kommuner vil merke problemene som en indirekte konsekvens av lavere oljepris. For oljeselskapet Det norske er konsekvensen direkte. Det norske har kjøpt et annet oljeselskap, den norske delen av Marathon Oil, for penger som ble lånt i troen på at oljeprisen fortsatt skulle være høy.

I årene da alle piler pekte oppover, er Norge blitt mer og mer oljeavhengig. Det har skjedd ved statens bruk av oljepenger og ved aktiviteten i oljeindustrien som har spredt ringvirkninger over det meste av landet. Når det nå butter imot, butter det derfor mer enn før.

Gleden over at det blir enda billigere å låne penger bør derfor bli kortvarig. Lavere rente er en oppfordring til husholdninger, næringsliv og offentlig sektor om å bruke mer penger. Det er et tvetydig budskap, og derfor så farlig. Norge er ikke bare blitt avhengig av oljeinntekter. For hver gang rentenivået blir lavere, blir vi enda mer avhengig av fortsatt lavt rentenivå. Og det skal egentlig ikke være en mulig kombinasjon over tid.

Kommunene trenger stabile, høye skatteinntekter og en stat med mye penger for å få det til å gå rundt. Husholdningene trenger lønnsinntekt. Høy reallønnsvekst gjør at den økte gjeldsgraden ennå ikke har slått ut i økt mislighold av boliglån. Lavere lønnsvekst er en sannsynlig konsekvens av nedgangskonjunktur. Hvis mange mister jobben, kan vi oppleve den boligboblen som har vært fryktet, men som ingen her i landet har sett på 25 år.

Hvis oljeprisen går opp like overraskende og raskt som den gikk ned, kan Norges Bank sende signalet faren over. Dersom oljeprisen fortsetter ned, hva da?

For julehandelen er det kanskje fint med rentenedsettelse, men for norsk økonomi samlet er det et alvorlig krisesignal.