De siste ukene har det blitt debatt rundt beslutningen om å legge ned linja for Musikk, dans og drama ved Fosen videregående skole. Det kan se ut som om det er en del av tidsånden å foreslå kutt i alt som ikke havner under den forferdelige merkelappen «basisfag» i skolen. Gjerne hele veien fra grunnskole via videregående til universitetsnivå.

For noen uker siden foreslo fylkesrådet å legge ned danselinja ved Polarsirkelen videregående skole på Mo. Nylig skrev Smaalenenes Avis om jubel på Askim videregående etter at Musikk, dans og drama ble reddet i siste liten, tross nedleggelsesforslag. Over store deler av landet er det mulig å finne lignende saker. Kuttforslaget og debatten på Fosen er en del av et større bilde.

Begrunnelsen for kuttforslagene er åpenbart å spare penger. Noen av stedene er også nedgang i søkere til linjene med kulturfag en del av forklaringen. I NRKs Kulturnytt denne uka hevdet førsteamanuensis Tone Pernille Østern ved program for lærerutdanning ved NTNU at det foregår «et langsomt drap» på kunstfagene i skolen.

Østern trakk frem utviklingen i grunnskolen, med læreplanutvikling og lærerutdanning som viktige element i en utvikling hvor kunstfagenes posisjon i skolen har blitt svekket de siste 10 åra. Hennes konklusjoner finner mye støtte i rapporten «Det muligens kunst», som ble levert til kulturministeren og kunnskapsministeren i vår, til påfallende lite oppmerksomhet.

Rapporten ble bestilt i 2013 av Kulturdepartementet og Kunnskapsdepartementet. En ekspertgruppe ledet av Eirik Birkeland ble utnevnt for å gi råd om arbeidet med kunst og kultur i opplæringen, med særlig vekt på barnehage og skole.

På flere felt slår rapporten alarm. «Vi er i ferd med å få en skole og barnehage der opplæring i kunst og kultur ikke er prioritert og mangler handlingsrom», heter det, i alvorlig varsko om et kulturelt forfall i norsk opplæring.

Kulturfagenes svekkede stilling forklares som indirekte følge av en politikk som har sagt «det viktigste først», med store konsekvenser for estetiske fag og elevers krav på å få bruke evner og utvikle talent.

Kulturminister Thorhild Widvey foreslo riktig nok 30 millioner i neste års kulturbudsjett til «unik satsing på norske kulturtalent». Det lyder vakkert, men det spørs om nye midler til Talent Norge veier opp for mindre satsing på kunst- og kulturfag i skolen.

Paradoksalt nok synes det å være mindre forståelse for kulturens plass i norsk dannelse i det styrtrike Norge enn i trangere kår i etterkrigstida. Oljegründer og milliardær Ståle Kyllingstads raljerte i Dagens Næringsliv i fjor over ungdom som utdanner seg i musikk, dans og drama, kunst og håndverk og medier, i stedet for å sikte mot noe nyttig, altså ingeniør.

Nylig foreslo NHOs regiondirektør i Østfold, Espen N. Evensen å kutte utdanningstilbudet for Musikk, dans og drama for videregående skole i Halden, for å beholde tilbudet i Restaurant og matfag. Å «realitetsorientere de utdanningssøkende til hva slags arbeidskraft det er behov for», som han uttrykte det, kan ha mye for seg etter videregående skole. Fram til da burde kultur ha mer plass i skolen, ikke mindre.