Men det var det, da. Hos mange var det ikke ei flis å finne og ikke den minste koksbit igjen etter all sprengfyringen forrige vinter.

«Kvikksølvets synkende tendens gjorde at folk oppdaget at de hadde glemt å kjøpe inn brendsel til vinteren,» het det i Adresseavisen, som heller ikke hadde husket å minne folk om vinterkulden før det var vel sent. Nå ringte avisen en av byens største forhandlere for å høre om pågangen fra frosne kjerringer og kaller. Der ble det gitt kontant beskjed om at det ikke var tid til å svare. Sentralbordet var i motsetning til kaminene, rødglødende. Folk ringte i ett kjør, og alle skulle ha ved eller koks øyeblikkelig.

I et senere pusterom fikk forhandleren fortalt at pågangen hadde vært «aldeles forferdelig». Han kunne ikke forstå at folk hvert år måtte vente til de frøs før de tenkte på brensel. Nå hadde det plutselige rushet ført til at bjørkved ikke var å oppdrive og ville neppe bli å skaffe i de vintermånedene som ventet. Dette hadde de «nesten stivspekte kjøperne» vanskelig for å godta, men en titt inn på lageret ga god beskjed om hvordan det lå an.

Der manglet det også på andre vedsorter samt briketter, mens det derimot var rikelige mengder av koks. Det ble redningen i mange hjem i førjulsdagene i 1965, ved siden av petroleum og fyringsolje, som de mer moderne hadde tatt i bruk for å få varme i stua.

Ennå var det få som stilte seg kritisk til fyring med fossilt brennstoff. Det statlige koksverket i Mo i Rana produserte koks i svære kvanta, og det aller meste av dette var til hjemmebruk. Av en årsproduksjon på 250000 tonn i 1965 ble så mye som 200000 tonn solgt som husholdningskoks til det innenlandske markedet.

I dagene før jul var mange i sving for å få små og store partier av det svarte brenselet ut til det hutrende folket, til kjellere, koksbinger, ovnskroker, kaminer og ovner. «Koksforhandlerne arbeider under høytrykk,» skrev avisen og ga samtidig et bilde av de meterologiske forhold, med høy barometerstand, østlig sno og mange kuldegrader.

Fra 8.novmeber til oppunder jul var det registrert én eneste varmegrad i Trondheim av værstasjonen på Voll.

Koks var et sentralt tema også i en annen sak denne høsten. En av de sentrale personene bak oppbyggingen av koksverket, byråsjef Harry Lindstrøm, sto for retten, og avisene meldte daglig om uklare kokstransaksjoner som byråsjefen måtte svare for. Saken hadde politiske overtoner og linjer tilbake til Kings Bay-ulykken høsten 1962, der noen fortsatt kunne være interessert i å finne en syndebukk for manglende sikkerhet i kullgruvene på Svalbard.

Produksjonen gikk igjen for fullt, der som ellers i Europa. Norsk og engelsk vare gikk strykende unna, meldte avisen. Om det var norsk eller engelsk koks som brant i ovnen, var nok det samme for folk flest, bare det ble varmt i huset. Mens det raskt lakket mot jul, kom det for øvrig kjærkommen hjelp fra oven, et velkjent førjulsfenomen uteble heller ikke dette året.

En mildere luftstrøm bredte seg fra sørvest, og folk kunne brette ned frakkekraven for en stund og takke kakelinna for en foreløpig løsning på problemet.