Men lys er det – bevares – der jeg på morgenturen fomler meg frem på islagte stier, og plutselig blendes av unge syklister med en lyssetting tidligere mest kjent fra storsild- og mussafisket på 60-tallet. Og her går det mer enn èn ampere «på stampen»!
Overraskende kan det også være, for nå er også hunder utstyrt med lys. –Har du sett dachsen min, spør en plutselig medvandrer som dukker opp fra morgenmørket. –Den bar blinkende blått lys på babord side, forklarer den ukjente, tydeligvis tidligere sjømann. –Der, sier jeg og peker ned bakken der dachsen tydeligvis er i gang med et – skal vi si – lysshow med en hund av det annet kjønn – den siste blinkende i rødt og grønt. Selv de mest sedate morgenturer er ikke uten overraskelser.
Men nå er vi i gang med julehandelen, og da er det ikke mye blinkende rødt å se: For de fleste er ingenting så dyrt at det ikke kan kjøpes til jul – uten ettersmak av dårlig samvittighet for overforbruk av «husholdningspengene» som det en gang het, et ord like grundig utryddet som ordene «platespiller», «rompetaske», «hyrdetime» og «obsternasig».
Hva er det med julen og alle dens ritualer, alle til stigende pris etter hvert som vi er blitt verdens rikeste land? Men som altså får selv styrtrike forretningsfolk til å leke småfolk, i for eksempel bunaden skreddersydd til Dior-priser – for så å balansere et stykke dissende lutefisk – fattigfolkmat av gammelt merke – glinsende av fett og «myssmør» – for så å skylle det ned med femstjerners akevitt kjøpt på forretningsreise til San Fransisco. Hva er det..?
Respekt for de de gamle juletradisjonene – på samme måte som det ofte tvangspålagte kirkebesøket – eller bevisste valg?
Og som en rimelig likestilt mann nærmer jeg meg nå det vanskelige punktet – hva med det spesielle kvinnelige «shoppegenet» som ingen tør ta en debatt om. (Skjønt nå sitter vel allerede kniven løst i sliren hos min «motpart»).
«Mann hoppet i døden, da kona insisterte på at de skulle shoppe videre i enda en butikk», het det både på nett og i papiraviser. Historien om den kinesiske mann som etter fem timers intensiv shopping med kona, satte bæreposene fra seg og hoppet fra tredje etasje til den visse død, gikk verden over.
Hendelsen utløste enda en debatt om det mulige kvinnelige «shoppegen», som ender i en uendelighet av sko, tøy, smykker, kosmetikk, osv. og hva det eventuelt måtte komme av. For det meste blir aldri brukt, men ender innerst i skapet før det blir kastet eller gitt bort til veldedige formål. Det er lansert en rekke biologiske og sosiale forklaringer på fenomenet, uten at det har endt i annet enn halvvitenskaplig diagnose – shopholisme, som stort sett, men ofte ufortjent heftes til kvinner, og ofte handler om en slags kompensasjon for tomhet og nedtrykthet når de kommer hjem med noe de hverken har bruk for eller har planer om å bruke. Slik har det alltid vært, med unntak av en kort periode under «68-opprøret». I dag skal man helst ut på venstrefløyen for å finne en smak av den debatten.
Samtidig har det fra kvinnene vært stilt stadig strengere krav til at mennene også må delta på hjemmebane, ta større ansvar for barn, matlaging, og andre huslige plikter, og samtidig begrave den rå verkstedhumoren, som tidligere preget mannsdominerte arbeidsplasser.
Konsekvensen på samfunnsnivå av den utbredte shopping av ting som kun brukes få ganger – kanskje aldri – er et overforbruk som tærer på jordens ressurser, ofte fremstilt under horrible forhold, med for eksempel utstrakt barnearbeid i utviklingsland. Vi har fått en ny generasjon kvinner som kler sine små barn som dukker, er opptatt av at de helst må få økologisk mat, som skjeller ut besteforeldrene julaften for at de tar en sigarett, men glemmer at julen ikke bare er Getsemane hage, men også barnearbeidere i Bangladesh!
God jul! Og husk – en frisk debatt er like viktig som den absolutte julefred!