Tegning: Karl Gundersen

For en uke siden våknet vi til dramatiske overskrifter: Stortinget og statsministeren overvåkes. Aftenposten hadde arbeidet med avsløringen i mange uker. Nå hadde de dokumentasjonen som krevdes for å kunne offentliggjøre opplysningene om omfattende utplassering av såkalte IMSI-fangere, eller falske basestasjoner.

Dette er små og mobile bokser som kan brukes til å følge trafikken på bestemte mobiltelefoner når de befinner seg i nærheten. Boksene kan kjøpes for alt fra noen få tusenlapper til flere millioner kroner, neppe på lovlig vis. Vi har lært at det kreves en god del for å utnytte utstyret effektivt, at det ikke er så vanskelig å finne ut at de er virksomme, men vanskeligere å avdekke hvem som står bak.

Senere har Adresseavisen skrevet at norske myndigheter ikke undersøker om lignende overvåkning kan finne sted andre steder i landet, for eksempel i Trondheim. Journalister i Dagens Nyheter har, med samme metode som Aftenposten brukte, funnet ut at også sentrale myndigheter i Sverige kan være overvåket. Hva det er som skjer, kan ingen si sikkert.

Men det er i alle fall sikkert at dette kan vi ikke leve med.

Det første vi ikke kan leve med er at så omfattende overvåkning kan skje uten at det for lengst har blitt oppdaget av våre egne myndigheter.

Vel har Aftenposten gjort en viktig og forbilledlig jobb. De har hatt mistenksomheten, systematikken og kvalitetssikringen som skulle til for å avdekke den ulovlige aktiviteten. Avisens avsløringer er nok en understreking av pressens viktige rolle som en uavhengig og kritisk maktfaktor i samfunnet.

Samtidig viser avisens egen offentliggjorte metoderapport at denne jobben kunne og burde ha vært gjort av myndighetene. Både i Oslo sentrum og andre steder i landet. Det er bra at journalistikken kan avdekke mangler og kritikkverdige forhold, men det er pinlig når mediene må overta myndighetenes oppgaver.

I første runde kjøpte avisen en avansert, kryptert telefon. Med den fikk de mistanken bekreftet. Deretter engasjerte de to særlig kvalifiserte sikkerhetsfirma til å gå etter opplysningene de satt på. Så langt det var mulig på lovlig vis, bekreftet gjennomgangen en rekke aktive falske basestasjoner. Alle data ble gitt til myndighetene. Først da ble etterforskning startet.

Det andre vi ikke kan leve med er den massive ansvarsfraskrivelsen. Ferdighetene på dette området har vært dyrket til det utrolige. Vi har sett unnskyldningene stå i kø: Dette visste vi ikke noe om, dette har vi ikke utstyr til, dette har det ingen hensikt å løpe etter, andre må gripe inn først. Vanskeligst å akseptere er denne unnskyldningen: Vi vet ikke om vi har ansvar før vi vet hvem som står bak.

Det tredje vi ikke kan leve med er manglende evne til å påta seg ansvar. I en sak som denne har selvsagt politiet et ansvar, både det stedlige og Politiets sikkerhetstjeneste (PST). Her har politikerne selvsagt også et ansvar, fra Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåknings- og sikkerhetstjeneste (EOS) til justisminister Anders Anundsen.

Her har selvsagt også fagmyndighetene ansvar, kanskje først og fremst Post- og teletilsynet. Heller ikke de kommersielle aktørene kan peke bort ansvaret. Hvor lett skal det være å avlytte en mobiltelefon? Som kunder betaler vi dyrt for en sikker mobiltjeneste fra internasjonale aktører som med regningen også deler ut garantier for høy sikkerhet.

Det fjerde vi ikke kan leve med er mangelen på samordning og samspill. Den siste uken har vi vært vitne til at det er mediene som tydeligst driver partene sammen til dialog om hva som kan og må gjøres. Enten det er i tv- eller radiostudioer eller tvunget frem av avisoppslag.

Jeg leste med stor interesse den svært tydelige evalueringen etter 22. juli. Her ble nettopp mangelen på samspill mellom parter med ulikt delansvar utfordret. Kunne man definere bort et ansvar, var det lett det som skjedde. Linjene opp og ned i et hierarki kunne være krevende nok, evnen til samspill på tvers av organisasjoner nesten umulig. Sidespeil var en mangelvare.

I oppsummeringens første punkt skrev man: «Kommisjonens viktigste anbefaling er at ledere på alle nivåer i forvaltningen systematisk arbeider med å styrke sine egne og organisasjonens grunnleggende holdninger og kultur knyttet til risikoerkjennelse, gjennomføringsevne, samhandling, IKT-utnyttelse og resultatorientert lederskap».

Etter den siste ukes debatt, er det lett å konkludere med at det meste er som før. Har vi virkelig ikke lært?

Jeg vil vite hvem som står bak mobilovervåkningen. Fremmede stater? Organisasjoner? Enkeltpersoner? Så langt vet vi ikke engang i hvor stor grad våre egne myndigheter står bak bruk av falske basestasjoner. Vårt lovverk gir adgang til bruk av slikt utstyr på bestemte vilkår, og denne adgangen er foreslått utvidet. Men noen oversikt finnes ikke. Det var mistanken dette skapte, som fikk Aftenposten til å starte sine undersøkelser.

Vi har og skal ha et åpent samfunn. Åpenhet og innsyn er basisverdier i vårt demokrati. Det innebærer også en viss grad av sårbarhet. Dette er en krevende balansegang, men vi må aldri bli for naive.

Skal en slik grunnverdi stå støtt, må den samtidig bygge på tillit og trygghet. Vi må kunne snakke i mobiltelefonen vår uten uro for at man systematisk kan overvåkes på ulovlig vis. Mens dette tidligere var en begrenset mulighet og krevde betydelige ressurser, kan utstyret i dag kjøpes av nesten alle og brukes av stadig flere. Vi kan ikke senke terskelen for hva som er akseptabelt på dette området. Samtidig må stole på at myndighetene har utstyr og kompetanse til å avdekke og forfølge ulovlig aktivitet, og vi må ha tjenesteleverandører som følger med i tiden.

Den siste ukens hendelser har skapt et inntrykk av at de som har ansvar for sikkerhet og beskyttelse av viktige samfunnsverdier, famler i blinde. Bekymringen er forhåpentligvis overdrevet, men lite av det som er kommet frem, virker betryggende.

Kanskje det beste vi kan håpe på er smartere mobiltelefoner.