Vakre toner og bilder ble sendt fra Vår Frue kirke, og over tre tusen sangere fra hele landet deltok på en unik sangmaraton, hvor en rød salmebok var det felles utgangspunktet.
Sakte-tv er blitt et begrep, og NRK har skutt blink med denne formidlingsformen; hvor vi får oppleve både natur, reise og musikk på en langsom måte. Uten andre effekter enn det det utgir seg for å være, og med mye tid. Tid; en kvalitet som mange kjenner et savn etter i livene sine.
At det skulle bli en slik suksess av å synge en salmebok fra første til siste salme, er det mange som er overveldet over. Også utlandet så til Norge, og lot seg fascinere av vår evne til å lage godt tv av å formidle sakte.
Jeg tror det viser at vi savner det å kunne roe ned, og å kjenne på sammenheng og kontinuitet, i en verden som er full av avbrytelser, raske skifter og mye uro.
Det at det var over to millioner som fulgte salmeprogrammet, enten i kirken eller foran fjernsynsskjermen, forteller nok også noe om at mange finner mening i det salmene formidler til oss. Jeg har selv hatt en lang indre reise i forhold til salmer, fra jeg som barn husker salmesang som tunge greier fra kirkebenken, til jeg i velvoksen alder har blitt betatt og fanget av alle fasettene av livet som mange salmer beskriver for oss.
Uansett livssyn, hvor man står i livet og hvor ofte man går i kirken, så har mange av oss et forhold til salmer. Dette er sanger som er med oss ved store hendelser i livet, fra vugge til grav, fordi salmer formidler om livet og døden, og mange av tekstene rommer livsvisdom i forhold til sårbarheten i å være menneske. Man kan også finne trøst i salmetekster, og mennesker som etter hvert har levde liv på godt og vondt, kan kjenne seg igjen i enkelte salmer. Og oppleve at tekstene går rett i hjertet.
Salmeboken som nylig ble sunget fra perm til perm, er fersk og nyrevidert. Som med andre ting, så gjennomgår også salmene utskiftninger; gamle går ut og nye kommer inn i varmen. Mange tradisjonsbærere og velkjente salmer står for kontinuiteten og er selvsagte innslag i boken, men i takt med tiden er det nye stemmer som får komme til uttrykk. Både Bjørn Eidsvåg og Henning Sommerro har flere sanger representert i den nye salmeboken. Dette er to komponister og sangskrivere som er markante representanter for vår tid og uttrykksform, og de formidler både tro og tvil på måter som vi kan kjenne oss igjen i.
Det er også fascinerende hvordan måten sanger formidles på kan forsterke opplevelsen, ved å formidle en sang på sitt unike vis. Jeg har selv hatt skjellsettende opplevelser av å høre en velkjent salme sunget på et helt nytt vis av en artist, som får frem budskapet i teksten på en helt ny måte, som har gått rett i hjertet. Det er sterkt.
I likhet med tusenvis av andre fikk jeg også med meg den unike opplevelsen det var å være i Vår Frue kirke den helgen kontinuerlig salmesang fylte den vakre kirken. Jeg tok turen helt alene de siste timene før salmeboken skulle lukkes, og det ble en helt spesiell opplevelse, der vi satt og sang til siste salme ble avsluttet like over midnatt. Det var en fullsatt kirke, med unge, gamle, kristne, agnostikere og ateister, og jeg har sjelden opplevd en slik nerve i en forsamling som dette. Det var et teppe av tilhørighet og tillit, der folk sang av full hals, uten å være redd for hva naboen tenkte, og det var flerstemt vakker salmesang som nesten løftet taket i kirken. En åndelig opplevelse for livet.
Musikk samler og forener mennesker, og det kan sette oss i de sterkeste og mest følsomme stemninger. Vi er i disse dager i en tid der musikk og julesalmer er noe av det som gir oss selve julestemningen. For mange av oss blir det ikke jul uten at vi får være med og synge «Deilig er jorden» av full hals.
Når det er gjort, ja da kan julefreden senke seg.
kari.l.mogstad@gmail.com