Det var en gang jeg virkelig ønsket meg noe så sterkt at jeg ikke fikk sove. Min første kassettspiller. Nye ski. Hvite danseskøyter. Våkne julaften full av kriblende forventning til hva som lå under treet. Bruke de rolige dagene i romjula til å leke med de nye tingene. Det var tider det.

I dag er det bare minner, pakket inn i nostalgi og vatt. Det er ikke så mye jeg ønsker meg lenger. Det er mer påtrengende å befri kjeller og skap for ting og rot. Jeg har for lengst havnet i «flaskealderen». Snille barn, fred på jord og en flaske vin holder lenge.

Det rare er at det samme har skjedd med våre barn. Ikke engang ungene har lange ønskelister til jul lenger. Det er ikke bare voksne som har alt de trenger og vel så det. De færreste må vente til jul eller bursdag for å få noe nytt. Vi handler jakker, mobiltelefoner og ski som det var melk og brød. Ikke engang nettbrett er noe vi får ved helt spesielle anledninger. Underlig er det kanskje ikke. Men litt trist. Vi vil jo at barn skal sitte med tindrende øyne på julaften.

For å oppnå det kjøper vi stadig dyrere gaver til ungene våre. Merkeklær, designvesker, jakker som koster like mye som en bruktbil. I gjennomsnitt handler foreldre for 2200 kroner til barna sine i år. Alle synes vi det er galskap, men kjøper likevel. Vi vil jo glede ungene våre. Når glede måles i kroner og øre må det bli litt dyrere for hvert år. Vondere blir julen for dem som ikke kan henge med på gavekarusellen. Hvem vil vel være den kjipe som bare gir ungene ei bok til jul?

Forventninger handler ikke bare om ting. Det handler like mye om opplevelser. Å glede seg til et TV-program, en film eller ny musikk. Kanskje er det synd på dagens unger som aldri har måttet vente hele dagen på at barne-TV skal begynne. Som aldri har sittet foran radioen i timevis i håp om å få høre en låt.

I dag får du barne-TV, serier, musikk når du måtte ønske det. Alt er tilgjengelig. Men jeg savner innimellom tida da vi alle satt benket foran TV-en sammen. Da vi gledet oss til neste episode av Vestavind eller Falcon Crest. Nå hopper vi bare videre til den neste. Og den neste. Og den neste. På en kveld er alt over. Og ingen snakker om det dagen etter.

Den tiden er ugjenkallelig forbi. Vi vil nok ikke tilbake til den heller. Men det gjør nok noe med oss at vi ikke må vente på noe, aldri ønske oss noe veldig sterkt. Kanskje ødelegger vi i beste hensikt litt for ungene våre. Gleden over å glede seg.

En tenåring sa nylig at de voksne tror vi bare gleder oss til julegavene. Det er alle de fine dagene vi gleder oss til, sa hun. Tid med familien, tradisjonene. At alle samles om Askepott, Grevinnen og Hovmesteren og Sølvguttene. Likevel løper vi heseblesende fra butikk til butikk på jakt etter julegleden.

Det er fortsatt mulig å få barneøynene til å tindre. Men neppe av nettbrett og dyre jakker.