Fangst og lagring av karbondioksid har ikke stått høyt i kurs etter at Stoltenberg-regjeringen i sine siste dager høsten 2013 lukket døren til Mongstad. Det vil si, det som ble lukket var planen om fullskala rensing av gasskraftverket på Mongstad i Hordaland. Testsenteret på samme sted skal fortsette driften. Det var ikke ideen og ambisjonen med Mongstad det var noe galt med. Det var gjennomføringen som sviktet. Testsenteret er det eneste som står igjen etter det som skulle bli Norges månelanding, men det er ikke lite, selv om Mongstad er blitt synonymt med fiasko. Faktisk kan kunnskapen derfra bli svært viktig.
Verden trenger karbonfangst. FNs klimapanel har sagt at det er vanskelig å nå togradersmålet uten at karbondioksid først blir fanget og deretter lagret, slik at det ikke blir sluppet ut i atmosfæren. Dette kalles på engelsk Carbon Capture and Storage (CCS). Uten CCS vil det også bli enda dyrere å kutte utslippene.
I februar kommer Solberg-regjeringens stortingsmelding om klimapolitikk. Dette skal bli Norges bidrag til den globale klimadugnaden. Regjeringen har gjort det klart at det skal pekes ut et nytt fullskalaprosjekt for CCS i Norge. Det blir helt sikkert ikke Mongstad. Det som ligger best an er Norcems sementfabrikk i Brevik i Telemark.
Regjeringen har signalisert at det også vil bli gitt norsk støtte til et annet europeisk prosjekt for rensing av CO2-utslipp. Det er ikke mange å velge i, blant annet på grunn av stor motstand mot CCS i Tyskland. I øyeblikket er det et kullkraftverk i Nederland som peker seg ut. Det blir ingen løsning på karbonutslippene før kullkraften blir renset. De ti største punktutslippene i Europa er alle kullkraftverk. Kullkraft står globalt for de største utslippene.
Det som virkelig vil monne for klimaet er derfor å finne teknologi og systemer som gjør det økonomisk interessant å rense kullkraft. Teknologien er kjent. Utfordringen er prisen. Norge kan sitte på en av løsningene når det kommer til lagring. Der det er pumpet olje opp, kan det pumpes CO2 ned. Det skjer også i dag. Statoil har siden 1996 lagret CO2 i Utsira-formasjonen i Nordsjøen. Lagringskapasiteten på Utsira beskrives som enorm. CO2 fra hele Europa kan lagres der. Også Snøhvit utenfor Finnmark brukes som CO2-deponi.
Det er mange «kan» i diskusjoner om CCS. Det kan bidra til å holde oss innenfor togradersmålet og Utsira kan bli en megagigantisk sjampanjeflaske i klimaets tjeneste. For å stryke «kan», må CCS bli økonomisk interessant. Det kan skje på to måter: Enten ved skattlegging, eller ved å skape etterspørsel etter CO2. Skatt og avgift: EU har i dag et kvotesystem for CO2, men prisen på kvoter, det vil si avgiften, er så lav at det ikke demper utslippene i særlig grad.
Marked: I Europa betraktes CO2 som et avfallsprodukt, Vi bør fortsette med det, men i Nord-Amerika er karbondioksid også en industriell innsatsfaktor som etterspørres og som har en markedspris. Brønninjisering gjør det mulig å pumpe opp mer olje og gass. Ja, det er et paradoks at CO2 på den måten bidrar til å utvinne enda mer klimagass, men det viser også at det går an å tenke annerledes om CO2. Det er ikke lenge siden matavfall og annet restavfall kun ble betraktet som det; avfall. Nå er det som energikilde blitt en etterspurt vare.
Er det noe vi har glemt på veien fra matavfall til klimakrise? Kan CO2 gå fra å være klimaversting til løsningen på et problem? Det ligger forretningsmuligheter i et grønt skifte.
På Mongstad strømmer røyken opp og forsvinner ut i Vestlands-vinteren. Foruten testsenteret sitter Norge igjen med to ting fra Mongstad: Det ene er et gasskraftverk som går for halv maskin og som spyr ut CO2. Det andre er en forpliktelse til å strekke oss langt. Det er en forpliktelse som gjelder selv om oljeprisen har stupt. Hvis ikke Norge skal bruke mange penger og mye tid til å løse et menneskeskapt klimaproblem, hvem skal gjøre det da?
Mongstad er skrinlagt, død og begravet. Men det som lever videre er forpliktelsen. Den blir vi ikke kvitt bare ved å skifte regjering i ny og ne.