EPSON scanner image

Ved nyttårstider pleier hun å komme ut fra professorkontoret på Blindern for å dele sine bekymringer med folket. Det gjør hun der folket pleier å møtes: på kronikkplass i Dagens Næringsliv. Nyttårsaften for to år siden fortalte hun oss at «nordmenn lever i en boble, der det er helt greit å være middelmådig, naiv og inkompetent».

Janne Haaland Matlary var alvorlig bekymret: «Aldri har det vel vært flere nordmenn som tror på auraer, lyskrefter og annet dill», skrev hun. Slikt svir når det kommer fra en kvinne som har vært pavens rådgiver.

På grunn av vår kollektive middelmådighet innså vi ikke at den kristne tempelridderens massakre på Utøya avdekket hvor farlig islam er. Vi trengte Janne Haaland Matlary til å fortelle oss at bomben som en mann fra Oslos vestkant laget, var et varsel om hva som kommer til å skje når «islamister med europeiske pass» oppdager at Norge finnes.

Sørgelig tilfredse gikk vi fortsatt til vårt daglige virke, som om ikke verden holder på å forgå. «Er det noen som frykter fremtiden her til lands?», spurte hun. «Noen som er så bekymret som de burde være? Jeg ser det ikke.»Mene mene tekel ufarsin!

Tvert om stolte vi altfor mye på staten i 2012. Staten er «det norske gudssubstituttet», skrev hun, rådgiveren for Guds stedfortreder på jorden. Vi tok ikke personlig ansvar. «Hvis ikke staten sørger for oss, går det som regel ille», skrev hun også, og vi bøyde våre hoder i skam. Det var selvfølgelig ikke alt vi forsto, slik er jo inkompetansens svøpe, men vi oppfattet at Janne Haaland Matlary var alvorlig misfornøyd.

Nå har professoren igjen iført seg domskappen. Sist onsdag var hun tilbake på side 3 i Dagens Næringsliv. Ved dette nyårsleitet drønnet det i de aller tyngste stormklokkene: «Vi må akseptere mer kontroll og overvåkning fra nå av; det finnes ikke noe alternativ, med mindre man vil leve svært farlig», formanet hun. Grensekontrollene må gjeninnføres i Europa, staten må ta tilbake makten over sitt territorium. Når hun nevner at Eirik Raude i sin tid ble sendt til Grønland, er det nok for å reetablere ordningen med indre eksil. Og hva skjer: Samme dag vedtar justisministeren at mulla Krekar kan forvises til en kommune hvor rikstelefonen ennå ikke er innført. Profeten taler, hennes disipler hører.

Men hun tenker for fort for oss. Vi strever ennå med å forstå budskapet fra 2012 om hvordan vi må fri oss fra statens klamme grep, og så skriver hun nå: «Staten må maksimere sikkerheten i eget land nettopp for at demokratiet skal kunne leve.» Dagens dataovervåking, sikkerhetsgjerder, flyplasskontroller, utlevering av passasjerdata til USA og taushet overfor NSA-spionasjen er ikke nok. Mer av det samme er ikke nok. Staten må maksimere sikkerheten.

Vi skal selvfølgelig gjøre vårt, selv om det ikke betyr så mye. Haaland Matlary pålegger oss å være mye mer på vakt enn før, vi må «utvikle en holdning som kan karakteriseres som ’vigilant’.» Men der stopper det, i følge henne, «det er meget lite den enkelte kan gjøre». Derimot kan staten gjøre meget mye – og vi har ingen grunn til å protestere.

«Den typisk norske motsetningen mellom liberale friheter» og «kontroll og etterretning» er en fiksjon», skriver hun. Igjen kjenner vi vår egen inkompetanse velle opp som refluks etter et litt for sent og litt for stort måltid. Ikke visste vi at liberale friheter skulle skrives i anførselstegn, eller at vi skulle gjøre det samme med kontroll og etterretning. Vi trodde dette var reelle størrelser, og at det faktisk er en motsetning mellom dem. Vi trodde overvåkingen av den norske venstresiden, avslørt av Lund-kommisjonen, var et inngrep i den liberale friheten til å være opposisjonell. Vi trodde politiets infiltrering av miljøgrupper i Storbritannia var et overgrep mot organisasjonsfriheten, og at Tyrkias fengsling av journalister var et angrep på ytringsfriheten, selv om president Erdogan hevder at han bare vil forsvare statens sikkerhet.

Og vi ante ikke at dette er et særegent norsk fenomen, som troen på skrømt. I den store verden, der de tror på jomfruers unnfangelse og sølibatets trofasthet, er det ingen som ser en slik motsetning mellom et maksimalisert statlig sikkerhetsapparat og borgernes liberale frihet til å tenke, ytre, organisere seg og protestere.

Den finnes derfor ikke, debatten i USA om spioneringen på egne borgere er grunnlovsstridig. De eksisterer ikke, protestene i Spania mot den nye loven som innfører svimlende bøter for å demonstrere på plasser og tidspunkt som ikke passer makten. Det er en illusjon at mange briter var sjokkert da David Cameron denne uken foreslo å forby Snapchat, WhatsApp og andre sosiale medier som ikke gir staten fullt innsyn i borgernes kommunikasjon seg imellom. Vi har hallusinert, vi som hørte protestene fra Europaparlamentet mot å innføre det amerikanske systemet med utveksling av passasjerdata på alle som flyr mellom landene i EU. Alt er en norsk fiksjon.

Årets nyttårspreken lener seg tungt på Thomas Hobbes og Max Weber: Statens fundament er ene og alene dens evne til å beskytte sine borgere, skriver Haaland Matlary. Hun har nok ikke fått med seg 1814-jubileet og de mange henvisningene til hvor begeistret eidsvollsmennene var for Jean-Jacques Rousseaus ideer om staten som uttrykk for folkets suverenitet. Også Rousseau hadde profetiske evner. Det var Janne Haaland Matlarys idealsamfunn han så for seg da han skrev: «Mennesket er født fritt, og det er overalt i lenker.»

Kommentator Sven Egil Omdal. Foto: Jon Ingemundsen