En sentral øvelse i kritisk journalistikk er å påvise inhabilitet hos politikere og andre maktpersoner, som gir grunn til å stille spørsmål ved saklig, uhildet prosess. Innen kulturjournalistikken er det også slik. Onsdag meldte Dagbladet at: «Plumbo-Lars-Erik unnlot å melde seg inhabil og Spellemann-juryerte plate han er med på selv».
Foreløpig er pressen bedre på å belyse slike saker hos andre enn i eget reir. Sosiale medier har gjort det lettere for alle å bedrive mediekritikk, men pressen er nok flinkest til å se splintene i andres øyne. Norge er et lite land hvor det er lett å havne i situasjoner som grenser mot inhabilt sideleie for journalister, anmeldere og kommentatorer.
Det mest vanlige problemet er nok at folk skriver om venner og bekjente. Det blir sjelden påtalt, selv om Dagens Næringsliv denne uka ble innklaget til Pressens Faglige Utvalg for lørdagens intervju med Caroline Berg Eriksen, alias «Fotballfrue».
Klagen er begrunnet i tette bånd mellom journalisten og kildens pr-apparat. En problemstilling med vekstpotensial, med stadig flere pr-rådgivere og færre journalister. Det er ikke lett å definere grensen mellom godt kildenettverk og vennskapelige føringer. VGs sportskommentator Knut Espen Svegaarden la i Dagsnytt Atten begeistret ut om hvor godt Martin Ødegaard vil takle utfordringene i Real Madrid. «Jeg kjenner faren hans og jeg kjenner han etter hvert også», forklarte han, med patos, til og med.
I kulturjournalistikken kan det gå hardere for seg. Sjelden så hardt som i Aftenpostens anmeldelse av Einar Kringlens bok «Sykdom og politisk lederskap» søndag. Det norske twitteratet mesket seg i bloddryppende slakt og siterte passasjer som: «Sporadisk forekommer det at navn er stavet riktig», som det mest positive ved boka, et essay av professor i psykiatri Einar Kringlen.
Mens mange med skadefryd leste «årets bokslakt», stilte andre, som tidligere redaktør, nå pr-rådgiver Hans-Christian Vadseth spørsmål ved om Hegge i det hele tatt burde anmelde en bok av Kringlen, gitt deres forhistorie som meningsmotstandere. Etter å ha sett beklemmende sammenstøt mellom slakter og offer på NRK mandag, fullt av gammelt agg, og etter å ha lest noen av Hegges tidligere salver mot Kringlen, er det god grunn til å spørre hvorfor Aftenposten lot Hegge anmelde Kringlens bok.
En beslektet batalje, i langt mildere form, utspiller seg i Vårt Land, hvor anmelder Eskild Skjeldal karakteriserte diktene til Freddy Fjellheim som «tafatte» og «overlesset». I et leserinnlegg påpeker poeten at han i sin tid ga: «Skjeldal sterk kritikk av hans debutbok. Han svarte endog oppbrakt på min anmeldelse. Som kritiker og forfatter undrer jeg: Er denne anmelderen da den rette til å anmelde mine bøker?».
Det er etter mitt syn et mer omfattende problem at journalister skriver om venner enn om fiender. Det siste fører til skarpere og mer temperaturfylt lesestoff, muligens morsomt for oss som ikke kjenner dem. Men det tar seg ikke bra ut det heller.
